Retorisk tyggegummi

Det finnes speil som fordreier det som speiles til det ugjenkjennelige. En liten økning eller senking av hastigheten av et lydopptak vil likeledes fordreie stemmer til det ugjenkjennelige. Retorikk er på sin side et sett med virkemidler som blant annet kan brukes for å fordreie en motstanders argumenter slik at de må anses som heslige. Når vi vil forhindre  folk fra å støtte et standpunkt vi ikke liker, kan vi f.eks. sammenligne standpunktet med nazismen.

I retorikk er adjektiver  og substantiver viktige. Ordet “mord” er langt mer belastet enn “avbrutt svangerskap”. Ordet “nazistisk” er langt mer belastet enn “tidlig ultralyd”. Bruk av ord som “mord” og “nazisme” i slike sammenhenger er, for å si det kort og autoritativt, grovt usaklig.

Heller ikke jeg er saklig når jeg snakker om abortmotstandere, i hvert fall ikke når jeg tenker på dem. I mitt sinn er abortmotstandere “barnemishandlere”, “torturister”, “kvinnehatere”, osv. osv. osv. Det er heller ikke helt uten dype personlige grunner jeg har lagt abortmotstand for hat. Jeg kjenner nemlig alt for mange som hater mødrene som brakte dem til verden. For dem som ikke er klar over det, kan jeg opplyse at det finnes  uendelig mange mennesker som har foreldre som åpenbart aldri burde ha brakt barn til verden. Jeg står på deres side.

Det finnes mange slags menneskerettigheter. Blant dem finner vi dessverre ikke retten til å velge foreldre, retten til å nekte å bli født inn i et helvete av et hjem og lide ubeskrivelige kvaler i et liv selv ikke våre fiender ville unne oss. Slike kvaler har vi ikke ordforråd til å beskrive og gi uttrykk for, i hvert fall ikke før vi blir voksne nok til å forstå hva det hele dreide seg om, hvis vi da noen gang blir så voksne. Er det ille nok, blir vi livsvarig ute av stand til å nyte livet, livsvarig plaget av for eksempel angst og/eller depresjon, livsvarig ødelagt, kort sagt. Jeg etterlyser en stemme i denne debatten som våger å si “Har du ikke vilje, evne og kunnskap nok til å gi barnet ditt kjærlighet og et trygt, godt hjem, har du ikke rett til å bære det fram!”

Selv om vi ikke er fysisk funksjonshemmete vil vi etter en skadelig start ha sterkt svekkede forutsetninger til å leve et fullverdig liv. Det dreier seg ikke om hvorvidt vi er bedre eller dårligere individer. Det dreier seg om hvorvidt vi har fått de kortene vi trenger for å være med i leken. Hvis du har fått utdelt ferre kort enn alle andre, vil du antakelig ikke synes det er noe særlig gøy å spille i det hele tatt.

Hvis du har alvorlige fysiske  funksjonshemninger… Vel, noen foreldre klarer å gjøre en fantastisk jobb med sine funksjonshemmede barn. De – det vil si både foreldre og barn – er en kilde til inspirasjon for oss alle. Det er de som blir foreholdt som eksempler til etterfølgelse. Men realiteten er at de fleste av oss ikke er eksemplariske.

Det kan hende at vi med tiden vil lære at fostre kjenner større smerter enn fisk som går i nota, eller sau som blir blir spist. Men enn så lenge, inntil vi vet at fostrene utsettes for større smerter enn lam, så er det min påstand at det er godt mulig at en kvinne som ikke tror hun kan gi et barn en brukbar oppvekst, faktisk ikke kan det. Det er i alle fall sannsynlig at hun, etter så grundig refleksjon som hun er i stand til å vie til problemstillingen, vet mer om hva hun kan og ikke kan enn leger og jordmødre.

Hvorfor nettopp leger og jordmødre anser seg som bedre skikket til å ta slike avgjørelser enn andre, har jeg ikke forstått. Vel ser de flere fostre enn vi andre. De ser liv og de ser død. De vet en del om hvordan de medisinsk holder liv i folk. Men de vet ikke av den grunn mer om alt det som ligger i mellom liv og død, nemlig de gjennomsnittlig 80 årene en stakkar er nødt til å holde ut livet dersom han eller hun ufrivillig ble dradd inn i det.

Som sagt: Jeg pretenderer ikke å være forbilledlig saklig. Jeg er nemlig sint, og det bør man ikke være hvis man vil være saklig. Men fordi dette temaet er viktig, ikke bare for meg, men også for alle de stakkars kvinnene som må ta tunge valg, vil jeg henvise til en som virkelig er saklig:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Respekten-for-kvinner-6741789.html

Hva betyr “helt”?

I dag begynte rettssaken mot en av vår tids helter, dommeren Baltasar Garzón. Det er flere overskrifter om dette i dagens El País, blant dem “Heksejakt i retten” ” ‘Dette er ikke en rettssak, men en lynsjing’ “, “Hevnoppgjør”, “Spania og underskuddet på rettferd”.

Med disse tunge akordene, ønsker jeg å slå an tonen for noe som bør få enhver europeer til å felle tårer, nemlig et stort skritt tilbake for det unge demokratiet i Spania. En uredd dommer som under hele sitt profesjonelle virke har rettet skyts mot diktatorer og torturister straffes fordi han våget å angripe korrupsjonen blant vår tids toppolitikere i Spania (den såkalte Gürtel-saken), mot Bush-administrasjonen (gjelder tortur i Guatanmo) og mot Franco-administrasjonen (gjelder åpning av massegraver). Det han er mest kjent for i Europa utenfor sitt land var at han fikk britene til å holde Pinochet i husarrest i flere uker.

http://en.wikipedia.org/wiki/Baltasar_Garzón

http://www.nytimes.com/2011/03/26/world/europe/26spain.html?_r=1&ref=baltasargarzon

Det er en særdeles lang og komplisert historie dette her, og jeg akter ikke å fortelle den, blant annet fordi den er av bysantinsk kompleksitet. Det er ganske ufattelig hvordan (og hvorfor) mektige deler av dommerstanden i Spania har klart å monterer dette sirkuset av rettslig forfølgelse, når selve påtalemyndigheten har nektet å sikte ham. Argumentene mot ham er så Kafka, så absurde at han, siktede, må svare med samme mynt, mer Kafka. To av de tre tiltalene mot ham gjelder politisk brennbare emner (1) at han tillot politiet å avlytte telefonene til mistenkte toppolitikere i en korrupsjonssak og 2) at han ikke hadde myndighet til å pålegge åpning av massegraver fra Franco-diktaturet. Den tredje saken er administrativ og gjelder at han skal ha tatt seg for godt betalt for en forelesningsrekke i USA. Felles for alle disse sakene er at påtalemyndigheten mener de ikke har noe med straffeloven å gjøre.

http://www.elpais.com/especial/caso-garzon/

At mektige korrupte politikere rotter seg mot ham, overrasker ingen. At de har såpass makt at de faktisk kan felle ham er derimot skuffende. Politikerne det gjelder er jo faktisk blitt dømt for korrupsjonen de var siktet for. Det rent juridiske grunnlaget for de tre sakene er jo bare luft eller i beste fall en kortstokk. Hvorfor har de spanske toppdommerne fornedret seg til å lage blåbærsuppe av det spanske rettsvesenet?  Det er noe en bare kan spekulere over. Men til min overraskelse var det Wikipedia (linken ovenfor) som antydet en årsak:

Baltasar Garzón har nemlig lagt seg ut med USA i forbindelse med Guantanamo, og det er mulig (visstnok ifølge CNN) at han vurderte å prøve å rettsforfølge Kissinger for hans rolle i Operation Condor.

For å være helt ærlig gråter jeg ikke for Baltasar Garzon. Strafferammen er noe sånt som yrkesforbud i 17 år. Men han er elsket i Argentina, blant annet, hvor han har mye av æren for livsvarige dommer mot flere av toppene i diktaturet, og han er beundret over hele verden.  Hans liv er kanskje ikke noen sofatilværelse, men han er kjent, elsket og beundret, og jeg tipper hans plageånder misunner ham ikke minst hans martyrrolle og respekten han nyter. Hans innsikt i folkerett vil være uvurderlig for et hvilket som helst land. Han vil aldri dø arbeidsledig!

Den som leser dette vil kanskje bite seg merke i at jeg gir inntrykk av at han allerede er blitt dømt, selv om rettssaken bare så vidt er begynt. Jeg beklager. Etter å ha fulgt med prosessen mot ham de siste par årene, er jeg overbevist om at det hele er satt i stand for å få ham av veien som spansk dommer. Det faller meg rett og slett ikke inn at han vil få en rettferdig dom. Jeg tror nok de fleste som har fulgt hans sak er overbevist om at saken er konstruert i den hensikt å felle ham.

Det eneste jeg kan legge til, er at han ikke vil bli torturert i hjel i spanske fengsler. Så galt er det enda ikke blitt der. La oss håpe at det aldri blir det. Men jeg tenker i mitt stille sinn: “Finnes det noen garanti for at Europa aldri mer skal hjemsøkes av tortur og politisk forfølgelse?”

Jeg begynte med et spørsmål. Helt? I vår tid finnes knapt begrepet. En brannmann som går inn og berger en ufør person er helt. En som stuper ut i en innsjø i mars for å redde en druknende hund er helt. Men de fleste av oss forbinder uttrykket “helt” med noe som er veldig gammelt, for eksempel noe fra krigen. Min påstand er altså at Baltasar Garzon er helt i vår tid.

Parallell til smørkrisen

Ganske kort, til orientering:

Mens vi sliter her med smørkrisen, går det nå litt bedre i Argentina. Der har vinden endelig snudd, ser det ut til, og de har fått fart på etterforskningen av menneskerettsforbrytelsene som ble begått i perioden 1976-1983.

Du kan innvende at det er nå vi lever og at vi må slutte å gnåle om fortiden. Dessuten er jo de som endelig straffeforfølges for det meste døde, jamfør mitt forrige innlegg om blant annet bøddelen Antonio Bussi, som altså døde ­- måtte hans sjel brenne sakte opp i det helvetet jeg ikke tror på og som ikke kan være en brøkdel så ille som det helvetet han skapte her på jorden – 24. november dette året. Ja. Det er nå vi lever, men det er ikke over. Det er ikke fortid.

Argentina har nølt med å stille sine torturister til doms, hva nå det enn kommer av. Men den 15. desember fikk den argentinske dommeren Sergio Torres overlevert 130 fotografier fra IACHR (Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen). Bildene viser lik av mennesker som er blitt torturert i hjel og som har havnet på breddene av Rio Plata. Bildene dokumenterer, sier IACHRs talsmann Santiago Canton, at særlig tortursenteret Escuela de Mecánica de la Armada (ESMA) praktiserte å hive lik på sjøen fra lufta (“vuelos de la muerte” – døds-flyvninger. )

Bildene har ligget i IACHRs arkiver siden 1979, og man kan spørre seg hvorfor de ikke er blitt overlevert før. Jeg kan ikke svare på det. Om det skyldes at USA har hatt god kontroll på aktiviteten til IACHR eller om det skyldes at argentinske domstoler aldri før har bedt om dokumentasjonen, eller begge eller ingen av delene, skal derfor være usagt.

Kilden for det jeg har skrevet her, er:

http://www.lanacion.cl/noticias/site/artic/20111215/pags/20111215151844.html

Det er ikke fortid, og det er ikke over. Antall drepte regimemotstandere i Syria skal nå ha passert 5000. For min del orker jeg ikke en gang tenke på torturen som foregår i Syria. Det er imidlertid sant at det ikke skjer i Norge. Men skulle du være fristet til å tro at nordmenn er genetisk mindre disponert til å utøve tortur enn for eksempel argentinere eller syrere, så tror jeg du vil få problemer med å belegge ditt syn vitenskapelig.

Boken som allerede er blitt skrevet

Det har aldri skjedd meg at jeg kom til flyplassen full av forventning, bare for å få beskjed om at flyet mitt gikk i går. Men å ha lyst til å skrive en bok som allerede er blitt skrevet, kjennes omtrent slik. Boka jeg har lyst til å skrive, er en blanding av “the Ugly American” (av Burdick og Lederer) og “Beretning om blindhet” (av Saramago). Min bok skulle ha hett “The Blind American”.

Tro nå ikke at jeg her snubler i mine egne prinsipper: Når jeg nå skriver “American”, så mener jeg virkelig amerikaner, nemlig søramerikaner og nordamerikaner. Ja, også Canadier.

Tidligere i år ga Canada for første gang i historien sine “Conservatives” rent flertall. Dette betyr blant annet at det canadiske folket har stemt for en regjering som utleverer USAnske militærnektere til USA. Canada har en lang og ærefull historie av beskyttelse av USAnske militærnektere. Men siden 2009 har det vært slutt. I USA kan du nekte militærtjeneste av religiøse men ikke politiske grunner. Var du i mot krigen i Vietnam, kunne du flykte til Canada. Var du i mot krigen i Iraq, kunne du gjerne flykte til Canada, men da ville du, fra og med 2009, bli sendt tilbake og buret som desertør i inntil 15 måneder.

Også i andre henseender minner partiet CPC til forveksling om det USAnske Republican Party (mot abort, mot homofilt ekteskap, osv.) Verst av alt, på sikt, er det at partiet ønsker å innføre lover som muliggjør politisk overvåking av Internett etter USAnsk mønster.

“The Ugly American” ble skrevet i 1958 som en slags analyse av USAnsk utenrikspolitikk generelt og Vietnam-krigen spesielt. I vår tid er USAnsk utenrikspolitikk og krigføring minst like “ugly” som i 1958. For å si det med Daniel Goleman i “The Psychology of Self-Deception”: “The range of what we think and do is limited by what we fail to notice. And because we fail to notice that we fail to notice there is little we can do to change until we notice how failing to notice shapes our thoughts and deeds.”

Den blinde amerikaneren, ja også søramerikaneren, er altså syk. Ikke av den kortvarige smittsomme blindheten Saramago beskrev i sin bok, men av kronisk blindhet. Slik gikk det til at den argentinske bøddelen Antonio Bussi, som hadde vært ansvarlig for driften av 30 hemmelige konsentrasjonsleirer i Provinsen Tucuman hvor han var øverste militære leder og guvernør under militærdiktaturet, ble velsignet av det generelle amnestiet (Ley de Punto Final) ved diktaturets slutt. I likhet med diktaturets andre torturister og drapsmenn skulle han altså ikke straffeforfølges!

Ikke nok med det: Han ble flere ganger gjenvalgt som guvernør i provinsen Tucuman. Senest i 2003 ble han valgt som borgermester i byen Tucuman. Det vil si at de blinde, de kronisk syke velgerne i Tucuman valgte ham. Velgerne velger en mann som hadde vært tiltalt (altså inntil han fikk amnesti) for 800 tilfeller av drap, tortur og forsvinninger. Dette hadde altså den syke velgeren valgt å overse, glemme eller bortforklare. Interessant ikke sant?

Bussi gjorde seg spesielt bemerket og beundret blant sine soldater ved at han ved flere anledninger selv henrettet folk, bl.a. ved sakte kvelning med en vannslange (“manguera” – visstnok et populært torturredskap i Argentina).

Etter at Ley de Punto Final ble opphevet i 2003, snudde lykken for ham og man rakk å dømme ham til livsvarig husarrest for “forsvinningen” av legen Guillermo Vargas Aignasse. Les gjerne denne lille snutten om Aignasse, som et skolebokeksempel på amerikanske forsvinninger:

http://en.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Vargas_Aignasse

Det gjensto da 600 straffesaker mot ham, men han hadde dårlig helse stakkar. Han ble ikke fratatt sin militære rang før i 2011. Han døde 24. november 2011.

En av grunnene til at en slik mann kunne gå fri fram til 2008 og sågar bli valgt som borgermester i 2003 er at velgerne, de blinde, ikke vet og ikke vil vite hva det faktisk var mannen gjorde. Var det for eksempel 9000 som ble drept av det argentinske diktaturet eller 30 000? Hvor mange politi/militære ble drept? Omtrent like mange eller noen få hundre?

Hvis jeg får kreft, kan det godt hende at jeg ikke vil ønske å vite det. Hvis min gode nabo, han hyggelige mannen som kjørte meg rett til sykehuset da jeg brakk beinet i fjor – ja, nettopp han – hvis han var torturist, ønsker jeg ikke vite det. Hvis min far stolt pleide å snakke om “minn venn Bussi”, og hvis han og min mor hvert år gledet seg tussete i månedsvis til Bussis store hageselskap, hva slags folk er da min mor og far? Dessuten: de andre var jo kommunister – ja, for det vet jo alle.

En annen grunn til at folk ikke vet hvor ondt militærdiktaturet var, er at det ikke er helt lett å finne ut. Enda den dag i dag! Vår alles kjære Wikipedia nyter tross alt de USAnske myndigheters kjærlige omsorg, og USA har mye å skjule ikke minst i Latin-Amerika. Kun hvis du allerede kjenner til Antonio Bussi, vil du finne ham på Wikipedia, hvor han omtales i et ordelag som på ingen måte reflekterer lidelsene han forårsaket. Gjerningene hans virker nesten dagligdagse – det var jo bare noen få tilfeller av tortur, forsvinninger og drap og kommunistene var jo så fryktelige. Det var krig!

Det fremgår for eksempel ikke at han måtte gravlegges i all hemmelighet og i hemmelig grav på grunn av myndighetenes frykt for tumulter. Den opplysningen finner du på side 60 i El Pais, 26.11.2011. I Tucuman-provinsen vil Bussi-kapitlet være traumatisk i flere generasjoner.

Wikipedias artikler om det argentinske militærdiktaturet krever eksegese. Avstanden til hendelsene er så stor at leseren ikke er helt sikker på “hvem som hadde rett” – for å sitere det spørsmålet jeg antar de fleste stiller seg etter å ha lest artiklene. Jeg tipper at mange  vil konkludere med at det ble begått overgrep fra begges side, dog muligens flere overgrep fra statens side, selv om dette er forståelig gitt den daværende kommunistiske/terroristiske trusselen. Det er det inntrykket artikkelen prøver å skape. Kunsten å fordreie virkeligheten, uten å gi opplysninger som lett kan tilbakebevises, kalles narratologi. Det er i sannhet en kunst!

Mye av det land som Argentina og USA har å skjule, er kjent blant noen få, takket være sannhetssøkende journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre folk som ofte risikerer liv eller lemmer for å finne ut av eller formidle eksempler på systematiske menneskerettighetsbrudd.

Men hvor er avisene som kan/vil publisere det som er så fryktelig at folk helst ikke vil vite det? Simple bloggere som jeg og utallige andre som tråler nettet og verdenshavene i et forsøk på finne ut hvem det er som i overført og bokstavelig forstand ødelegger vår klode, har ikke stor kredibilitet. Hvem ville for eksempel trodd på lille meg om jeg påsto at også Daimler Benz hadde noe på samvittigheten om det argentinske diktaturet?

Derfor skal jeg ikke påstå det. Jeg skal i stedet la noen annen påstå det. Nedenfor er en link til et brev til Daimler Benz skrevet av noen som ikke er meg.

http://www.gabyweber.com/dwnld/werke/supervisory_board.pdf

Til dverggåsa

Brev fra en pelshval:

Helt fra jeg så deg på svaberget har jeg tenkt på deg. Jeg hadde jo aldri sett en slik en som deg før, og det er jo ikke så rart siden dere normalt ikke vanker på mine trakter.

Selv var jeg utslitt og motløs etter min lange ensomme reise, men synet av det rosa, lave glatte berget gleder meg like mye hver gang jeg nærmer meg det. Finnes det noe sted vakrere landskap? Glem det spørsmålet, forresten! Selvfølgelig finnes uendelig mange steder som er minst like vakre. Poenget med de rosa svabergene er imidlertid at de, til forskjell fra svært mye annet vakkert, vil bestå lenge etter at den siste levende arten er gått til grunne her på jorda.

Og der, på en holme, sto du med underlig hvit panne. Jeg hvilte meg på en odde like nedenfor deg og vi så på hverandre: en representant for en art som er aldeles utryddet, og et av de siste individene av en art som snart bare vil kunne observeres utstoppet på museer. Vil det bli din personlige skjebne, forresten, å ende opp som fange i din egen for alltid urørlige, nedstøvete kropp?

Det finnes riktignok noen som arbeider for at arten du tilhører ikke skal gå til grunne. Men hvor mye har de å si i den globale sammenhengen som domineres av hensyn du og jeg ikke kan forstå?

De som avgjør klodens skjebne er ikke interesserte i slike som oss. La gå at de ikke bryr seg om meg – jeg er uansett en anakronisme – men du finnes enda, du og noen ganske få av dine artsfrender. Jeg løfter i tankene min hatt til de flittige, tålmodige biologene som så godt de kan prøver å synliggjøre deg og andre truede arter!

Men til dem som er mer opptatt av å kjøpe enda et par moteriktige sko eller en enda kraftigere bil, eller et enda kulere interiør… til dem retter jeg en advarsel, til ingen nytte selvfølgelig. Det er et veldig interessant og forvirrende trekk ved arten homo sapiens sapiens, at i det minste noen individer kan spille sjakk, og altså forutsi utvikling, men at evnen til å forutse lammes under visse forutsetninger. Det ville vært interessant å kartlegge forutsetningene for lammelse: Er det genetisk eller sosialt betinget? Har arten alltid vært like motvillig til å se i øynene og forsvare seg mot kommende katastrofer, eller er dette et trekk ved denne (den «vestlige») sivilisasjonen?

I Norge har man nettopp hatt valg. «Miljø» var overhodet ikke på dagsorden. Overhodet ikke! Samtidig er det ett og kun ett tema som har kunnet konkurrere med 22/7 de siste månedene: regnet. Det regnet og regner og vil fortsette å regne i mange år. Nordmenn føler seg som i Noas ark. Mange boligområder som før sto støtt må nå vurderes med henblikk på rasfare. Veier og jernbanespor vil bli flomutsatt. Det vil bli fravær fra jobb på grunn av vær, rett og slett. Uttrykket «syndfloden» er ikke så helt dumt i denne sammenhengen, siden klimaforandringene jo er menneskeskapte.

Men miljø og klima er nærmest bannlyst fra offentlig debatt. Jeg vil si det grenser til patologi.

Men, vesle dverggås, du og jeg får trøste oss med at uansett hvor mye havet vil stige i løpet av dette sekelet, så vil det alltid finnes rosa, glatt berg. Den vakre granitten som utgjør vårt grunnfjell går nemlig helt til topps, så vi har mye å gå på.

Gjett hvilket land

Den 18. februar i år ble den palestinske ingeniøren Dirar Abu Sisi fra Gaza kidnappet da han ganske fredelig satt på toget mellom Kharkov og Kiev. (Det var vitner til kidnappingen.) Han ble altså kidnappet i Ukraina, men på vegne av et annet lands sikkerhetstjeneste. Han ble kidnappet, puttet i fengsel og forhørt i mange dager under forhold man helst ikke vil forestille seg.

Det fikk familien hans først vite 9 dager senere, da han fikk lov til å ringe sin kone noen sekunder, for å fortelle at han var i fangenskap. Han hørtes visst ganske medtatt ut.

Forsvarsadvokaten hans sier han innrømmet alt de ønsket å høre, for som hun sa «å få en slutt på det». «Forklaringen» hans er blitt frigitt. Der var det mye om bomber.

Min kilde BBC har ikke noen som helst tro på noe av det som står i forklaringen, særlig ikke det om bombene. BBC har lagt betydelig arbeid i å finne ut hva som kan være fakta i denne historien, og regner med at ingeniøren simpelthen ble tatt fordi han var på feil sted til feil tid.
http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-14529749

Jeg kan ikke her fortelle deg hvilket lands myndigheter sto for kidnappingen og den antatte torturen av en mann som på grunnlag av en forklaring «for å bli ferdig med det» antakelig vil tilbringe størsteparten av livet i nevnte, eller rettere sagt unevnte, lands fengsel. Dersom jeg forteller hvilket land det er, vil noen helt sikkert påstå jeg er antisemittisk.

Den frie pressens frihet

Han er blond. Han setter seg ut over reglene. Han har i en periode tiltrukket seg massiv media- oppmerksomhet fra hele verden. Han fremstiller seg som en selvoppofrende idealist.

Nei, ikke han du tenker på, men Julian Assange.

Interessant, ikke sant, hvor smal den stien er som helter går på. Tråkker helten feil, er han/hun ikke lenger en helt, men for psykopat å regne.

Julian Assange, den mannen jeg heiet på for noen måneder siden, er formodentlig hverken mer eller mindre psykopatisk nå enn han var da. Det som har endret seg siden den gang er min og andres vurdering av hans bidrag til menneskeheten.

Julian Assange og Wikileaks har pisset i egen brønn og har gjort en fundamental og utilgivelig bommert: de har sluppet ut resten av materialet de sitter på. Uredigert. Det betyr at kildene deres, som før var anonymiserte, ikke lenger er det. Dette utspillet er blitt fordømt av samtlige fem av Wikileaks tidligere samarbeidspartnere, El Pais, NY Times, Der Spiegel, Guardian og le Monde.

Jeg har dog funnet et seriøst tidsskrift, the Independent, som enda forsvarer og har håp for Wikileaks: http://www.independent.co.uk/life-style/gadgets-and-tech/features/what-has-happened-to-wikileaks-2347830.html

The Independent hevder at Wikileaks har vært presset mot veggen og har frigjort restmaterialet i desperasjon.

Jeg er avhengig av avisene jeg leser. Hvis de juger for meg blir jeg feilinformert. Alle aviser juger jevnlig, under press, ulike typer press. Behovet for å tjene penger for å tilfredsstille aksjonærene er en type press. På samme måte som media, er politikere og byråkrater og de som jobber for politikere og byråkrater, hver eneste én ned til den unnseligste bebrillede sekretæren, av og til nødt til å juge under press. Ulike typer press.

Men å avsløre kilder…? Det var nettopp fordi han ikke ville avsløre kilden til Collateral Murder at han først fikk så mye positiv oppmerksomhet og støtte. Hvis ikke kildene kan stole på sin anonymitet, vil vi ikke få innsyn i skittent spill.

Historien vil dømme i denne saken. Personlig tror jeg nok at forholdet mellom Europa og USA aldri igjen blir som før Wikileaks-avsløringene, og godt er det! På den annen side vil det heretter kanskje bli enda tynnere i rekkene av dem som vil og kan avsløre menneskerettighetsbrudd.

Skulle den godeste Julian Assange dukke opp på min terskel, så ville han nå få en kjølig mottakelse.

Letter from Norway to Mr Cameron

Ever since a Norwegian psychopath massacred 69 people at a youth camp, the Norwegian population has been more united than it has ever been before, including during WWII. Such unity will not last, of course, but for now, it is touching.

The political party furthest to the right, to which the perpetrator had belonged, also bowed its head in grief and horror. The entire country did. Every one of us was dumbstruck and tearful, and many of us still are, though we found collective relief, one Monday afternoon after work, in demonstrating what we felt, with roses. Millions of roses.

Fortunately, the perpetrator was a blond Norwegian, not somebody with brown skin, in which case, his act might not have united but divided. In Norway, 11.4% of the population is of foreign stock, and in Oslo, the proportion of foreigners is 27% [http://www.ssb.no/befolkning_en/]. Needless to say, in any majority, there will always be somebody who resents minorities,  and there will always be minorities who deeply resent the majority, even in the best of times, and when the chips are down, as in the UK these days…

Chips have been down in the UK for quite a while, haven’t they, at least for a large and perhaps growing part of the population. Take a look at these figures: http://www.poverty.org.uk/summary/eu.htm (in the left column, click under EU: primary indicators or secondary indicators). The UNDP gini coefficient – which is a measure of income inequality – is 0.36 in the UK, which is, frankly, pretty lousy, if you ask me. In fact, as far as I can see, only Portugal is worse off in Europe… and oh, yes, Russia. [http://hdrstats.undp.org/en/indicators/161.html]

Unfortunately, I cannot find older UK gini coefficients (other countries have them). Could it be that the UK is loathe to expose that inequality has risen rather than decreased?

In the light of the above, Mr Cameron, we are puzzled here by some of your statements concerning the riots’ relationship to poverty. Obviously, looting and violence cannot be condoned. On the other hand, I’d say that what your country has done to the poorest 20% or 40% of its population cannot be condoned either.

I live in a non-white area built in the early nineties. I moved here because it was cheaper than all-white neighbourhoods and because it looked inviting and sunny. It even had a beautiful view. There were children playing outdoors, and I hadn’t seen children playing for years. I don’t regret for a moment having moved here.

But I will not deny having felt a vague “them vs us” malaise to begin with, a certain distrust, which affected my attitude to my new neighbours. In the end, it was the children that won me over. Coming home to be occasionally surrounded by their bright-eyed eager questions about my dog, or just seeing them engrossed in their make-believe games, distributing roles (“you are the watchman, and I’ll be the terrorist”), made me look forward to seeing them, to appreciate their harmony and to respect their parents.

On my bike, I visit adjoining areas. I live just by the edge of one of Oslo’s wealthiest (and most beautiful) neighbourhoods. Weaving your way through it is a treat, but never do I see a child or, for that matter, anybody at all. Gardens look institutional, and are probably kept by hired gardeners.

In the other direction, I come to a recently built, mixed residential area; post-modern blocks of flats, surrounded by rolling lawns and patches of woodland, together with a large piece of land dedicated to a multitude of little private gardening plots (each about 3 by 5 meters). When I cycle past, as I often do because the whole area inspires me with hope, a dozen or so adults will be tending their plants.

The area’s heart is a great big football field, surrounded by pathways – its arteries – with a not too large, rather beautiful school on either side. Every time I go there the pathways are peopled by ambling adults walking their dogs or babies, or just chatting to each other.

In such an area I imagine that you have to be very dedicated to be able to breed a criminal gang. It is possible, of course, and there are – needless to say – criminal gangs in Oslo. But living in a brown area, I am very surprised to see no sign of them (obviously they are here too, as social workers would be able to tell me).

Gang prevention requires more than thoughtful architecture, of course. For one thing, it requires brave and dedicated teachers, health and social workers, etc., something that in turn requires decent wages and working conditions, so that people will be willing and able to put heart and soul into their work. What is also required is that politicians do not insult the part of the population that has a foreign background or is underprivileged for other reasons, one of them being that the UK has a poor track record in the matter of wealth distribution. Wouldn’t you say, Mr. Cameron?

I think, Mr Cameron, you would find a visit to Oslo – mind you, the part of Oslo where I live – interesting. And since I do not doubt your honest intentions, I should be very glad to show you around.

 

Who’s right? Who’s definitely not right?

I leave it to you:

http://www.gapminder.org/videos/the-joy-of-stats/

and if you like it, find your own stats:

http://www.gapminder.org/world/#$majorMode=chart$is;shi=t;ly=2003;lb=f;il=t;fs=11;al=30;stl=t;st=t;nsl=t;se=t$wst;tts=C$ts;sp=5.59290322580644;ti=2009$zpv;v=0$inc_x;mmid=XCOORDS;iid=phAwcNAVuyj1jiMAkmq1iMg;by=ind$inc_y;mmid=YCOORDS;iid=phAwcNAVuyj2tPLxKvvnNPA;by=ind$inc_s;uniValue=8.21;iid=phAwcNAVuyj0XOoBL_n5tAQ;by=ind$inc_c;uniValue=255;gid=CATID0;by=grp$map_x;scale=log;dataMin=295;dataMax=79210$map_y;scale=lin;dataMin=19;dataMax=86$map_s;sma=49;smi=2.65$cd;bd=0$inds=;example=75

Nytter det?

I Klassekampen lørdag 16. juli 2011 er det en artikkel av Jo Stein Moen om det væpnede kuppforsøket i Spania i 1981. Artikkelforfatteren oppfordrer for øvrig leseren til selv å se på fjernsynsopptak fra parlamentet da Guardia Civil braste inn og begynte å skyte (Google: Tejero + “golpe de estado”).

Han gjør rede for hendelsene, som han mener var i direkte forlengelse av det nylig avsluttede diktaturet (Franco døde i 1975), for så å sveipe tilbake til borgerkrigen som innledet diktaturet. Den spanske borgerkrigen hadde som kjent ringvirkninger her i Norge.

Og det er her, ved borgerkrigen, at jeg brått glemmer å puste. For jeg får nå servert en lang liste av norske folk – kvinner som menn – og organisasjoner som på ulike måter engasjerte seg i en etter måten fjern krig. Forfatteren spør: “Hva fikk folk over hele landet til å samle inn penger, klær og hermetikk, og fagorganiserte til å akseptere ekstrakontingent…i ‘de harde 30-åra’?” Ja, hva var nå det? Han fortsetter: “Fellesnevneren var en følelse av det dypeste alvor….”

I sammenligning er vi, i 2011, halsbrekkende frivole, synes nå jeg. Hvorfor er vi det? Det er sant at materielle kår i Norge er uendelig mye bedre i dag enn de var på tretti-tallet, og det er fristende å tenke at velstand avler uansvarlighet. Men bi litt: Sammenfall i tid av to omstendigheter betyr ikke at det ene må være avledet av det andre. Det finnes vel også andre omstendigheter som preger vår tid? Kanskje vår politiske letargi kan skyldes noen av dem.

I mine forsøk på å engasjere folk til å bry seg om det jeg synes er de store temaene, møter jeg ikke mye kynisme, likegyldighet eller USAnsk uvitenhet. (Til forskjell fra annen uvitenhet er USAnsk uvitenhet himmelropende virkelighetsfjern og dessuten katastrofal.) Det jeg møter er en trist erkjennelse av at det ikke nytter: “Uansett hva vi tenker og mener, så nytter ingenting. Da er det like greit å tenke og mene minst mulig, for ellers blir vi jo så triste,” sier de i de tusen hjem, tror jeg.

Jeg ser at Klassekampen gjør sitt for å prøve å overbevise oss om at det nytter likevel, og jeg takker Jo Stein Moen for en tankevekkende artikkel.

Å legge seg flat

Ett av politikerens mantra er “å ta folk på alvor”. Sist jeg hørte dette uttrykket var i dag på Dagsnytt 18. Den ene debattanten mente at forlagene var mer opptatt av å “selge” enn av å levere gode bøker. Den andre spurte: “tror du virkelig leserne vil ha dårlige bøker?” Han ville, forstås, ta leserne på alvor. Han mer enn antydet at det var formastelig, antidemokratisk, moralsk forkastelig å stille seg til doms over folks lesevaner. Underforstått: kunden har alltid rett.

Norsk litteratur er nok ikke min greie, så litteraturdebatten skal jeg ikke våge meg inn i. Men klisjeen “å ta folk på alvor” er blitt en landeplage. Vi hører stadig politikere og markedsførere bedyre sin aktelse ikke bare for lesere, men for publikum, krigsveteraner, barn, det norske folk og ungdom; dog ikke for muslimer. Muslimer blir riktignok ofte skåret over med én kam, men de slipper i alle fall å bli tatt på alvor.

Personlig bruker jeg enhver anledning til å spise pommes frites. Jeg liker pommes frites! Jeg liker også wienerpølser. Og fuktige tunge kaker med tykk glasur og flere lag med kremfløte. Dessuten liker jeg whisky og rødvin, peanøtter, røyk og cola. Jeg synes det er et ork å forlate godstolen, og jogging og skiløping kommer overhode ikke på tale.

Om jeg som bruker skulle blitt tatt på alvor ville jeg altså ha vært dau for lenge siden, av hjerte- og karsykdommer, overvekt og alkoholisme.

Heldigvis finnes det krefter der ute som overtaler meg til å avstå fra min foretrukne diett. Ikke nok med det: Jeg har lært å nyte andre menyer nesten like mye som dem jeg gir avkall på. Jeg er blitt inspirert til å prøve andre former for mosjon enn jogging – og jeg nyter dem! – og selv kjenner jeg instinktivt at en klar hjerne er å foretrekke fremfor alkoholrus.

Jeg er en bruker som ikke ble tatt på alvor men som ble strammet opp og filleristet av folk med kunnskap. Siden jeg også selv har kunnskap er det maktpåliggende for meg å understreke dette med at kunnskap, selv om det i blant kommer fra “eliten”, faktisk er mer demokratisk enn penger. Kunnskap kan nemlig deles helt gratis av dem som vil ha den.

Og når jeg nå først tangerte litteraturdebatt, så har jeg en høne å plukke med dem som “legger seg flat” og “tar folket på alvor”: Hvem våger å påstå at bok (a) ikke kan være bedre – langt, langt bedre – enn bok (b), bare fordi bok (b) selger uendelig mye bedre enn bok (a)?

Jeg har i kveld lest en bok skrevet i 1957 av Gabriel García Marquez. Jeg tør påstå at en blir klokere av å lese den, enda så tynn, tørrvittig og gammel den er, enn mye annet som er langt tykkere, dystrere og ferskt. Så jeg skal gjerne legge meg flat for det forfatteren formidler i “Ingen skriver til obersten” – selv om jeg synes gestusen er for orientalsk for min smak – men å ta ham på alvor… nei, hva skulle det være godt for?

Alternativ ode til våren

Det risler og renner glitrende over alt, i søla, mellom alle snøfonnene, nedover grusstrødde veier, fra trær og tak. Bjørka utenfor vinduet er bekledd med så mange rødblussende dompaper at en må tro den forbereder seg til jul. Hakkespettene hakker, ringduen hauker, svartrosten synger selv om det bare er mars, og nede i lia danser hundene foran herren sin på stien.

Hundenes herre er omspunnet av et langt, langt skjerf med flaksende ender. Som en balsamert figur revet ut av en plyndret grav er han. Fra hodet, som sitter litt løst,henger tunga på slep. Skikkelsen sleper seg pesende, svettende, snørrete og stinkende med uendelig tunge, treige skritt oppover på flat mark, slik det sømmer seg et gjenferd.

Det er vår og jeg er forkjølet.

Bradley Manning

Med Libya som bakteppe, for ikke å snakke om Japan, kan vestlige angrep mot pressefrihet fortone seg som uvesentlig. Jeg nevner likevel et par.

Det USAnske rettsvesenet har nå godkjent at landets myndigheter pålegger Twitter å utlevere all informasjon i 3 brukerkonti; dette i forbindelse med jakten på skyts mot Wikileaks. Foreløpig er det kun tre personer som rammes. En av dem er for øvrig medlem av Islands nasjonalforsamling: Birgitta Jonsdottir. Pålegget gjelder all informasjon, ikke bare åpne “tweets”, men også private meldinger, kontoinformasjon, passord, osv. for disse tre personene. De tre klaget mot pålegget, men klagen er nettopp blitt avvist . Heretter kan det henvises til presedens i lignende saker; fritt fram, med andre ord.

Et annet offer i USAs krig mot Wikileaks er Bradley Manning. Jeg klarer ikke skrive om dette, da dobbeltmoralen er for heslig.

Jeg får nøye meg med å henvise til ytre kilder:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/mar/15/bradley-manning-prison-treatment-wikileaks

http://www.guardian.co.uk/media/2011/mar/16/hear-bradley-manning-because-chains

Roger Waters

“Du elsker meg ikke lenger!”

Hørt den før? I noen tilfeller er det virkelig slik at A ikke lenger elsker B. Men i mange tilfeller er det bare slik at B prøver å få viljen sin ved å antyde at A, ved ikke å elske nok, har lagt grunnen for skilsmisse. Det heter hersketeknikk og minner om Bush og Patriot Act: Støtter du oss ikke i dette, er du mot oss. Mest av alt minner det om Israel. (Vi som fordømmer Israels Palestina-politikk, er jo “antisemitter”.)

Det følgende er en tale til antisemitter:

Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs,
dimensions, senses, affections, passions; fed with
the same food, hurt with the same weapons, subject
to the same diseases, heal’d by the same means,
warm’d and cool’d by the same winter and summer
as a Christian is? If you prick us, do we not bleed?
If you tickle us, do we not laugh? If you poison us,
do we not die? And if you wrong us, shall we not revenge?
If we are like you in the rest, we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian, what is his humility?
Revenge. If a Christian wrong a Jew, what should his
sufferance be by Christian example? Why, revenge.
The villainy you teach me, I will execute,
and it shall go hard but I will better the instruction.

Shakespeare oppsummerer situasjonen nokså godt her, synes jeg; på den ene siden hvem vi alle er når vi fødes, på den andre hva mange av oss – men heldigvis ikke alle – gjør når vi blir eldre. (Og legg merke til hvem vi ifølge Shakespeare har lært av!) Innen vi er kommet til skjells år og alder, er mange av oss nemlig blitt mishandlet. Ja, mange er sågar blitt døde. Resten av oss er i alle fall blitt indoktrinert. Det gjelder jøder, kristne, muslimer og sikkert også hinduer og buddister, ja, og ateister.

Jep, indokrinert. Hillary Clinton prøver for tiden å overtale lovgiverne til å bevilge mere penger til indoktrinering “to win people’s hearts and minds” rundt om i verden, og i den forbindelsen presterer hun å beklage at det i USA ikke finnes “real news”, at folk selv i USA derfor stadig oftere må ty til Al Jazeera. Clip fra Clinton’s tale:

http://www.youtube.com/watch?v=5zW4AKrOIak

Heller ikke i Norge er det mye å hente av “real news”, synes jeg. Det er og blir mitt og ditt ansvar å lete litt i det enorme sortimentet av kanaler de fleste av oss tross alt har tilgang på, etter noe som veier mer enn skum. Tungtveiende stoff finnes jo, vel og merke for den som ikke er indoktrinert til å tro at det vi ikke hører, trenger vi ikke vite.

Nå har jeg til en forandring funnet lett underholdning på Al Jazeera. De vet hva de gjør på den kanalen, altså: Hvem er det Al Jazeera presterer å komme trekkende med for å tiltrekke folk de tror kan tilhøre en potensiell lytterskare? Jo, Roger Waters, selveste Pink, som i Pink Floyd. I et 40-minutters intervju taler han om The Wall, nemlig Israels mur rundt okkupert territorium. Så ble det da Al Jaeera som lærte meg at mitt gamle pop-idol – å, jeg spiller enda Pink Floyd – i 2006 ble overtalt til å kansellere en konsert i Tel Aviv og i stedet ble Palestina-aktivist. Jeg kastet meg selvfølgelig over Youtube, og fant for eksempel denne:

Det var dessuten Roger Waters som gjorde meg oppmerksom på og agiterte for BDS – en global boikottbevegelse:

http://bdsmovement.net/?q=node/127

Min navle og dens oldemor

Oldemora vår er Kongeriket Norge, hvor gjennomsnittslønna er rundt 450 000 pr år, og hvor arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende (3,4 % i des. 2010, ifølge SSB.no). Ja, vi har grunn til å være riktig så glade i oldemora vår.

Navlen er, kort oppsummert, Petter Northug, og hvorvidt vi, som ikke likte ham noe særlig før VM, finner ham mer spiselig nå som han er VM-vinner.

Kjøper du en avis fra et annet land i Europa er bildet et helt annet. Jeg har for anledningen – da jeg ikke orker mer navle – sett på Storbritannia (bl.a. Guardian). I Storbritannia er det som kjent krise. Det skjæres kraftig ned på alt, til og med på antallet ansatte i helsevesenet, hvor det var for få fra før av. Ifølge sentralbanksjefen i Bank of England (sentralbanken) skyldes slike nedskjæringer myndighetenes milliardutbetalinger for å berge finansnæringen (særlig bankene). Kilde: Guardian

Nå vel, la oss for å begynne et sted, postulere at det var nødvendig for skattebetalerne å redde bankene. Men nå er vi kommet til neste kapittel i denne dramatiske sagaen som kanskje en gang vil hete “Den vestlige verdens undergang”. Dette kapittelet handler om den videre utviklingen for bankene som publikums skattepenger reddet. Skal bankene nå betale tilbake? Langt i fra: De får trekke tidligere års tap fra fremtidige inntekter, ikke bare i år, men inntil tidligere tap er fullt dekket. (“offsetting losses against tax”). Kort sagt de betaler ikke tilbake til skattebetalerne, de betaler mindre skatt!

Hvis du googler Diamond + Barklays + tax, så vil du se at ordningen med å la banker motregne tap mot skatt, kan få kaffen til å stå i halsen på selv de mest saktmodige briter. Barclays hadde nemlig et årsoverskudd på 11,6 milliarder – jeg gjentar – 11,6 milliarder – pund. De betalte i underkant av 1 % skatt. Grunnen til at denne opplysningen ble slik en bombe var at det krevdes en særdeles innpåsliten fritter før bankens talsmann ga fra seg de dyrebare opplysningene.

Jeg tenker det er greit at vi fortsetter å ha åpent tilgjengelige skattelister (sier Pelshvalen, og slår irritert med halen!)

Og for dem som vil sende en vennlig tanke til vårt nabofolks prøvelser i disse bankvennlige tider, kan jeg anbefale et lite blikk over navlehøyde til en frisk og energisk protestbevegelse: UK Uncut

Gi djevelen det som tilkommer ham

Djevelen har lenge vært og er enda, i europeisk og USA-ledet sammenheng, den røde fare, revolusjonen, den rasende horden som velter sivilisasjoner.

Selv om den kalde krigen for lengst er over, skutter vi oss ved tanken på den russiske revolusjonen og kommunistiske diktaturer. Vi hater i den grad alt som minner om den røde fare, at vi vender ryggen til overlegne vinnere av reelle valg (f.eks. Hamas) dersom det er noen som helst tvil om deres lojalitet til våre ledere i USA. Og denne avskyen mot det røde stikker mye dypere enn rent politisk. Bare forleden dag påsto en av mine beste venner at Sjostakovitsj langt på vei var tannløs fordi han i visse henseender etterkom Sovjetregimets krav.

I den grad ser vi oss blinde på det røde – som om våre netthinner var blitt oversprutet av blod – at vi “glemmer”, av frykt for å bli tatt til inntekt for kommunisme/nazisme, at folk også før den russiske revolusjonen ble buret inne i Sibir (Dostojevskij, for eks.) og Peter-Paul-festningen, eller drept for sine meninger. Det var sannelig ikke de røde som fant på den tradisjonen; det var bare det at de ikke gjorde slutt på den. Og selv i dag, i den så prektige Vesten, er det ikke mange dypt samfunnskritiske verker som når fram til, for eks. våre kinolerreter. Litt risping i overflaten er så langt vi kommer. Hvorfor nektes VANUNU enda asyl i Norge, for eksempel? Og hvor mye av din og min velstand er tuftet på snylting (på 3. verden)?

På 30-tallet skrev Aldous Huxley en dystopisk fremtidsroman, Brave New World. Boken skildrer et totalitært samfunn hvor alle er sunne og friske, mette og tilfredse. Alle (nesten alle) utfører sine jobber, vier fritiden til lett underholdning og minst mulig hodebry. Jeg har lurt på hvorfor man så sjelden hører om Brave New World i dag; livet den beskriver minner jo på mange måter om det livet vi faktisk lever, bortsett fra at vi ikke vil klone mennesker (men vi kan, om vi vil). Huxley selv utga en essay på 50-tallet, hvor han slo fast at hans Brave New World var i ferd med å bli virkelighet mye fortere enn han hadde forventet.

Vi har, med andre ord, vært så redde for den røde fare at vi har oversett at det er mye ved vårt eget samfunn som er grotesk. Samtidig har vi glemt at det var sovjetinspirerte fagbevegelser rundt omkring i Europa som kjempet fram de rettighetene vi som arbeidstakere og statsborgere nyter de fleste steder i Europa.

Den franske revolusjonen satte ordene frihet, likhet og brorskap på alles lepper. Dette var begreper som inntil da ikke en gang fantes annet enn for de intellektuelle – altså for en liten del av eliten. At revolusjonen endte som et blodbad, forhindret ikke at ønsket om frihet, likhet og brorskap skulle murre blant sultende europeere til det ble realisert. Parolen for den russiske revolusjonen var “brød til de sultne, jord til bøndene, fabrikker til arbeiderne og fred til folkene”. Også dette slo an. I ettertid må en jo bare konstatere at kravene synes rimelige, ikke sant?

Jo, kravene synes rimelige. Og nå har vi sett dem igjen. Brød (dvs. lønn til å leve av), arbeid (også for unge med utdanning) og fred (dvs. reell fred med Israel – som per i dag er en aparteidstat med atomvåpen). Vi har sett kravene bølge hett og intenst gjennom Levanten; vi har sett bølgen virke, slik bølger i store menneskemengder nødvendigvis må virke. Og til slutt har vi sett Revolusjon.

Et samlet pressekorps hyllet begivenhetene i Kairo. Jeg må bare få lov til å gjenta det: Et samlet pressekorps hyllet Revolusjonen i Kairo. Revolusjonen. Det er til å le seg skakk av. Pressen var nok enda litt forsiktig da den kommenterte Tunis, men rystelsene i Kairo, drønnet av hundretusener på TV inn i våre stuer, tok nok pusten fra de fleste av oss her. På den attende dag skjedde det: Sannelig – det ble lyst! Jeg var sikkert ikke den eneste som knakk sammen og gråt av glede. Så rullet bølgen videre, fra land til land, og vi jubler.

Men stopp litt. Hva jubler vi for? Jo, vi jubler fordi diktaturer faller. Fint.
MEN: Har de sultende massene fått brød, arbeid, fred?

Ikke Egypt (Hyldest til RSF)

HYLDEST TIL RSF (Journalister uten grenser)

Det er nesten rørende så pent vi oppfører oss nå i Egypt. Vi? Alle unntatt Israel, forstås. Hele det gode selskapet kappes om å applaudere ikke bare massenes mot, men sågar (om enn ganske forsiktig) Det islamske brorskapets diplomatiske beskjedenhet. Selv fru Clinton kan ikke annet enn late som om hun vil respektere “folkets valg” – enn så lenge.

Nei, jeg skal ikke skrive om Egypt – enn så lenge – men ta av meg hatten og stå taus og med bøyd hode. Måtte det gå dem vel, de tapre hundretusener kvinner og menn som har satt livet på spill for å trosse portforbudet og en unntakstilstand som har vart siden 1981, da Sadat ble myrdet fordi han undertegnet en forrædersk fredsavtale med Israel.

Så lenge vi forkjælte barn av nord ikke i vannvare pisser i brønnene til Egypterne, slik mange av oss enda pisser i palestinernes brønner – for eksempel ved å nekte ta inn over oss at å gi fredsprisen til Sadat var utilgivelig – skal jeg stå taus og med bøyd hode. Så lenge Odd Karsten Tveit får taletid.

Men la det være sagt, Herren er stor, og Herrens urett kjenner ingen grenser. I Bagdad var det i uka som gikk en meget kjekk ung spansk statsadvokat. Han var der for å etterforske USAnernes drap i 2003 av en spansk pressefotograf under Iraq-krigen. For ordens skyld: Den drepte pressefotografen het José Couso. Grunnen til at dette drapet blir etterforsket som mord, og ikke som “colateral damage”, som USAnerne så søtt kaller sine krigsforbrytelser, er at man mener å ha bevis for at det var nettopp det, mord. Fotografen sto i vinduet i 14. etasje og fotograferte, blant annet, stridsvognen som drepte ham. I samme rom som han, bare et par meter unna, satt en fyr, romkameraten hans, og knyttet skolissene sine, en såkalt kritisk journalist, som for øvrig vant RSF-prisen (Journalister uten grenser) i 1999. For ordens skyld heter journalisten som overlevde, fordi han altså ikke sto i vinduet men knyttet skolissene sine, Jon Sistiaga.

Vel, tilbake til uka som gikk, da den unge, høye, mørkeblonde, veltrente, spanske statsadvokaten skrittet med sitt store følge av reportere, embetsmenn, m.m. over murpuss og annet søppel ut gjennom vestibylen i hotel Palestina, var det én i følget som muligens gikk litt ustøtt. Det var Jon Sistiaga, som hadde vært sammen med statsadvokaten oppe i rom 1403. “Så snart dommeren [statsadvokaten] og …. og … hadde forlatt rommet, helte jeg litt Dimple 15 år på gulvet og…”

Kort sagt den garvede baskiske journalisten skålte med sin døde venn, pressefotografen.

Og han legger til, “og i går var det bare her i byen 50 nye døde.” [El Pais 29. januar 2011, "Brindar con un alma"]

Ja, herrens urett kjenner ingen grenser. USAnernes urett er glemt og tilgitt, men i Bagdad kan det stadig, i 2011, ryke med 50 personer. Pytt sann. Gjort er gjort og spist er spist.

Men så lenge det er noen som overlever og kan fortelle om udåden (RSF),  er det håp.

Pressefrihet!

“Why don’t they like us?”

Dette er det stadig tilbakevendende spørsmålet den jevne USAner stiller seg, har stilt seg, helt siden 9/11, på samme måte som den jevne kineser nå spør seg hvorfor vi absolutt må gi Nobels fredspris til en lovbryter, en kriminell, en som vil ødelegge deres land.

Svaret på spørsmålet, ett av de utallige svarene på spørsmålet, ser dere her (se hele snutten til ende – den blir bare bedre og bedre): Colateral Murder

Så til noe annet, 2 setninger, nemlig en formålsparagraf: “We are of assistance to peoples of all countries who wish to reveal unethical behavior in their governments and institutions. We aim for maximum political impact.”

De som har vært inne på Wikileaks vil kjenne dette igjen. Det er det beleirede nettstedet Wikileaks som har skaffet til veie uvurderlig bevismateriale om forbrytelser mot menneskeheten, bl.a. snutten overfor. I en normal rettssak, for eksempel i forbindelse med et normalt mord (et mord begått av noen som ikke har makt til å unnslippe straffeforfølgelse), skal ikke bevismaterialet brettes ut i pressen før rettssaken. Men forbrytelser begått av de som virkelig er mektige, vil aldri bli pådømt.

Wikileaks har eksistert siden 2007 og har vært avgjørende i avsløringer om dumping av gifter i Ghana, utenomrettslige drap i Kenya, og uendelig mange andre saker mot kyniske multinasjonale selskaper og diktaturer. Men nå har de altså lagt seg ut med USA, verdens mektigste land. Ansvarlig redaktør Julian Assange er blitt puttet i fengsel! Han betaler 200 000 engelske pund (det er NOK 2 millioner, det!) i kausjon mot å få oppholde seg på en bestemt adresse i Sussex med elektronisk fotlenke og meldeplikt hos politiet hver kveld, men han holdes fortsatt i fengsel, fordi svenskene vil ha ham. Svenskene!

Hva er det med svenskene? Etter oppdrag fra USA slo de ned på Pirate Bay. Etter oppdrag fra USA kidnappet de en eller flere “terrorister”, pakket dem på et eller flere USAnske fly på vei til et land hvor “terroristene” kunne tortureres i fred for utidige menneskerettighetsvoktere (extraordinary rendition). Og nå dette: En svak voldtektsanmeldelse, som til overmål ble trukket tilbake for så, av ukjente grunner, å bli gjenåpnet, er plutselig verdt NOK 2 millioner.

Land som Kina og USA forfølger dem som avslører deres forbrytelser mot menneskeheten under påberopelse av at slike avsløringer er skadelige. Wikileaks og Julian Assange mener at fortielse av forbrytelser mot mennesketen er enda mer skadelig. Julian Assange er kanskje ikke noen engel, men hans Wikileaks har vært, de tre årene nettsiden har klart å overleve, en avgjørende kilde for bevismateriale mot overnasjonale og utenomrettslige skurker vi alle er interessert i å se dømt. Se bare selv… dvs. Jeg skulle gjerne ha lagt inn linken til Wikileaks her, men dere må google etter den på egen hånd, fordi den stadig flytter. (Internettjenestetilbyderen (ISP) som Wikileaks har brukt har nå hevet dem ut. Wikileaks flakker fra den ene IP-adressen til den andre, mens sterke krefter prøver å stenge dem ned helt.) Kilder: Guardian NYT

Jeg har vært feig. Jeg har ikke orket skrive om dette før, selv om jeg har tenkt på saken hver dag ganske lenge. Denne gangen har fienden ikke angrepet demonstranter i Latinamerika eller stenkastere i Palestina. Denne gangen har fienden angrepet oss, vår egen vestlige pressefrihet. Og hva gjør pressen vår? Så godt som ingenting. Pressen vår er feig, slik jeg er feig, fordi pressen vår vet at om det foretar seg noe, blir det represalier. Er det rart at President Lula i det fjerne Brazil undrer seg over vestens hykleri? (Lula)

Så til slutt noen ord om hackerne. Dataangrepene mot Amazon, Visa, Mastercard  og Paypal skal visstnok være utført av en løs sammenslutning dataprogammerere, Anonymous. Av deres egen nettside fremgår det at formålet med Anonymous opprinnelig var å angripe scientologien  (og det kan jeg så utmerket godt forstå!): Anonymous

Med millenium-trilogien i frisk minne kan jeg ikke annet enn ta av meg hatten for dem.

Islamifisering igjen

Jeg har opplevd å bo på et sted der jeg ble utsatt for religiøst press, kristent religiøst press. Trenger jeg for eksempel å minne leseren om det uskrevne forbudet mot å henge klær til tørk på en søndag, som inntil nylig gjaldt i selve hovedstaden?

Utenfor hovedstaden gikk det mye hardere for seg. Da jeg vokste opp, var det en jente i klassen som ingen ville leke med fordi moren var skilt og hadde, til overmål, en «venn». Senere, i ungdommen, var moren til en av mine beste venner henvist til kjøkkenet sammen med sin datter (min venns søster), mens hans dypt religiøse far holdt fortet i stua. Det var da, da jeg besøkte min venn i hans fryktelige hjem, at jeg la kristendommen for hat. Også min venn kjempet en lavmælt, innett kamp mot den abstrakte og usynlige fienden som kvelte hans familie. Hvordan det gikk med ham så? Joda, ikke så verst – han ble preseterist, nesten, men han fikk G i religionslære (som han visste mer om enn de fleste), og dermed røyk S-en.

I bygda var det ikke ølsalg, langt mindre salg av sterkere saker, og befolkningen var splittet mellom dem som dro langveis for å kjøpe sprit, som deretter drakk seg dritings (les bevisstløse) om helgene og som resten av uka var tause og duknakkede, og de andre som med foldede hender utleverte seg i bedehusene.

Jeg skjønte ikke før mye senere, at religion var medisin mot fattigdommen. Dette var nemlig en relativt fattig bygd. Fattigdommen kunne en ikke gjøre stort med, men å annamme skriften, se det ga oppreisning, for skriften skilte ikke mellom fattig og rik.

Da barna til bedehusfolket kom seg til byen, fikk jobb, moderne bolig og brukbar inntekt, så gled skammen over fattigdommen, synden og skylden i bakgrunnen. De begynte å fleipe, danse, drikke i sosiale sammenhenger, og til og med nyte sex.

Med norske bedehusmiljø i frisk minne bør vi kunne forstå fundamentalisme.

I USA i 2005, viser en Gallupundersøkelse at 26 % av befolkningen mener at Gud skapte verden og at evolusjonen ikke har noe med saken å gjøre. Ytterligere 29 % tror på en eller annen form for evolusjonsdrevet utvikling, men evolusjonen er styrt av «Gud». Kilde: http://www.gallup.com/poll/18748/Most-Americans-Tentative-About-OriginofLife-Explanations.aspx

Grovt sett kan de 26 % som avviser evolusjon, anses som kristenfundamentalister. Og de begrenser seg ikke til å agitere mot saklig undervisning av det vi andre kaller «realfag» i skolene, til å opptre krigersk i abortspørsmålet, i møter med homofile og i synet på kvinnens plass i samfunnet, som jo er innenrikspolitiske problemstillinger. De har stor innflytelse og har derfor også preget USAs utenrikspolitikk. Selv Obama kan ikke forhindre at USA anfører et naivt fiendebilde, en unyansert og ofte mislykket strategi i forhold til fienden, og en katastrofal miljøprofil. Takket være støtte fra Murdoch-imperiet (f.eks. Fox News) og rike sponsorer, har kristenfundamentalistisk presse fremelsket en stadig mer ignorant velgerskare.

I tillegg kommer at 14,5 % av USAs befolkning levde under fattigdomsgrensen in 2009 ifølge offisielle tall (http://www.census.gov/hhes/www/poverty/about/overview/index.html). Ifølge Reuters, defineres «fattigdom» som en årsinntekt på USD 21.203 eller mindre på en familie på 4. (http://www.reuters.com/article/idUSTRE50F0WB20090116 ). Fattigdom avler som kjent uvitenhet og fundamentalisme. Til overmål er USA på dypt vann økonomisk med en offisiell statsgjeld på 90 % av BNP, mens en stor andel av den stadig fattigere og redde befolkningen er væpnet.

Overskriften her var Islamifisering, og jeg har ikke nevnt Islam med et ord. Det er fordi jeg innbiller meg at jeg forstår islamsk fundamentalisme. Hadde jeg, min familie og/eller mine åndsfrender i et annet land vært utsatt for det Irak, Afganistan, Palestina, osv., osv., har vært utsatt for, hadde antakelig også jeg vært fundamentalist.

USAnsk fundamentalisme, derimot, er noe annet, noe jeg forbinder med apekatter som Bush og Palin. De er da ikke fattige! Murdoch er ikke fattig! USAnsk fundamentalisme er meg derfor fullstendig ubegripelig, grotesk og stupid. USAnske fundamentalister og deres åndsfrender her i Europa anser jeg som en absurditet, et monster og en større fare for oss alle enn Islam, fordi de søker å forsvare og videreføre en himmelropende urett, nemlig den at vesten (inkludert Israel) alene skal fortsette å forvalte og nyte all verdens rikdom. Jeg antar at de bygger dette standpunktet på noe de har lest i antikke religiøse skrifter og på propaganda fra Fox News.

Jeg vil varmt anbefale et TV-program som analyserer hvordan ulike internasjonale media behandler viktige internasjonale tema. Programmet kjøres av Al Jazeera og heter Listening Post. Linken for dem som vil nyte den som podcast er her:

http://feeds.aljazeera.net/video/listeningpost

101

 

Jeg har forsømt meg. Selv pelshvaler kan plages av nikotinabstinenser, og nikotinabstinens lar seg vanskelig forene med skrivesysler.

For dem som måtte savne meg, tenkte jeg at det ville være en ide å slå inn på litt juss. Ja, juss. Juss, dvs. sofajuss, er slett ikke så vanskelig som man måtte tro. Til forskjell fra Bibelen eller skriftene til Karl Marx, for ikke å snakke om Wittgenstein eller Kant, er den norske straffeloven klar som en norsk fjellbekk midt på sommeren.

Les bare:

§ 101. Folkemord

For folkemord straffes den som i hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe

a) dreper ett eller flere medlemmer av gruppen,

b) forårsaker betydelig skade på kropp eller helse til ett eller flere medlemmer av gruppen,

c) utsetter ett eller flere medlemmer av gruppen for levevilkår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen, helt eller delvis,

d) iverksetter tiltak overfor ett eller flere medlemmer av gruppen som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen, eller

e) med makt overfører ett eller flere barn fra gruppen til en annen gruppe.

Til straff for medvirkning er forsett om hovedforøverens ødeleggelseshensikt tilstrekkelig.

Straffen for folkemord er fengsel inntil 30 år.

Kilde: http://lovdata.no/all/tl-20050520-028-018.html#101

Tretti år, ja. Får seriemordere 30 år? Man kan forresten aldri vite, for når saken et offer har forberedt endelig fremstilles for retten, så går det slett ikke alltid slik han eller hun har ventet. Sånn sett kan rettsaker sammenlignes med fotballkamper. De er spennende.

Men tilbake til 101. Det er postnummeret til Reykjavik, hovedstaden på Island, hvor en hel befolkning nå er begynt å sone i stedet for de som forbrøt seg. Det er ganske fantastisk, ikke sant? I 2010, i Europa, foregår en slags vendetta. «Vi får ikke tak i den skyldige, derfor skal alle hans landsmenn lide.»

101 er altså også folkemordparagrafen i den norske straffeloven.Det er godt mulig at straffen Island nå skal utholde pga. den islandske mafiaens forbrytelser vil medføre slutten på Island. Allerede nå har landets myndigheter, som i realiteten er konkurs, vedtatt å legge ned alle lokalsykehus. Tatt i betraktning værforholdene om vinteren, er lokalsykehus ikke bare et spørsmål om hvor lang tid det tar å komme seg til sykehus, men om det overhode går an å komme seg til sykehus. Og dette er bare ett punkt på en lang, lang liste av tiltak som til slutt kan medføre utslettelsen av Island som stat.

Urettens veier er uransakelige. Som kjent er ikke Island det eneste eksempelet på «justismord», et dramatisk uttrykk som skal bety at noen blir dømt for det en annen har gjort. Uretten kan være mer eller mindre himmelropende, altså mer eller mindre dramatisk til enhver tid, men juridisk sett finnes det avgrensninger – som for oss andre ofte er uforståelige – mellom paragrafene. For Islands del er det for eksempel ikke, jeg gjentar, IKKE, snakk om folkemord, selv om Reykavik har postnummeret 101, selv om staten Island i praksis er konkurs og selv om enhver som nå blir værende på Island er, etter mitt syn, enten en tosk eller en romantisk poet.

Det forholdet som imidlertid ligger nær opp til den norske straffelovens § 101 ledd c), så snublende nær at man kan spørre seg om det faktisk tjente som modell for utformingen av nevnte paragraf, er den berømmelige muren i et land jeg ikke vil nevne. Det dreier seg om en mur som også leder tanken hen på samme paragraf ledd (d), da det er kjent at kvinner på grunn av muren har vanskelig for å komme fram til sykehus for å føde.

Til forskjell fra nedleggingen av sykehusene på Island, som utelukkende skyldes at det ganske enkelt ikke finnes penger til å drive dem, vet man – selv om man vanskelig kan bevise det – at det finnes et sterkt ønske, i et visst land, om å forhindre et helt folk, i et annet visst land, fra å overleve.

Hatet mellom de to landene er nok ganske sikkert gjensidig, men jeg er overbevist om at § 101 kun kan komme til anvendelse mot det landet som i mer enn 60 år har holdt kvelertak rundt det andre landet. At den som blir kvelt ønsker død over overgriperen kan ikke lastes offeret.

Og når dere nå først er inne på temaet rett og urett, så vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til

det vakreste, verdigste dokumentet jeg vet om, the Universal Declaration of Human Rights,

FNs Menneskerettighetserklæring. (Jeg benytter riktignok enhver passende og upassende anledning til å henlede oppmerksomheten til den.)

http://www.un.org/en/documents/udhr/index.shtml

Det er et dokument som dekker det meste.

De-ma-go-gi, de-ma-ga-ga, de-ma-go-go-gi-ga-ga

Politi og rettsvesen i vårt land spanderer luksusopphold i norske fengsler for utenlandske kriminelle. Er det ikke skammelig! Utlendingene kommer hit og formelig ber om å bli fakket for å få lov til å tilbringe noen uker i våre fengsler. Det er jo, forstås, et komplott mellom våre dumme sy-puter-under-armene-deres-politikere og vårt sløve rettsvesen. Det sløve rettsvesenet har ikke skjønt at det går an å sende kriminelle litauere og rumenere hjem for å sone i egne fengsler. Det er bare å sende en anmodning til vedkommende land. Det finnes faktisk avtaler om soningsoverføring innen Europa.

Eksempel:

10.01.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Fattigland

Vi har en fyr her som er blitt dømt til 4 måneders fengsel pga. tyveri. Vi ønsker å overføre ham til et fengsel i deres land. Vennligst gi beskjed om når dere kan hente ham.

Med vennlig hilsen
Kompetente myndighet i Norge

10.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Norge

Vi har mottatt deres brev av 10.01.2010 med påfølgende purringer, og vil selvfølgelig ta i mot skurken som er blitt dømt i deres land. Vi drøfter saken med vårt lands andre kompetente myndigheter, og vil komme tilbake til spørsmålet om når han skal hentes og av hvem.

Med hjertelig hilsen
Kompetente myndighet i Fattigland

20.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Fattigland

Vi akter å innfinne oss på deres flyplass den 25.03.2010 med den dømte Det gjenstår to måneder av soningstiden. Vennligst ta i mot ham.

Med vennlig hilsen
Kompetente myndighet i Norge

26.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Norge

Vi beklager at vi ikke var i stand til å ta i mot dere hvis dere faktisk ankom i går. Vi har et anstrengt program, og det var dessuten ikke noe fengsel i dette landet som hadde plass til skurken. Vi er veldig takknemlige for at dere avlaster vårt sprengte fengselsvesen. Det er faktisk nesten flere mennesker i enn utenfor våre fengsler for tiden, da vi har stor arbeidsledighet, og folk kan dessuten ikke overleve på lønna de får for arbeidet sitt og ikke ser annen utvei enn kriminalitet. For øvrig kan vi nevne at de som tilbringer et par måneder i våre fengsler stort sett er mer voldelige når de slipper ut enn da de ble innsatt, så dere vil nok i det lange løp tjene mer på å prøve å gjøre dem til mer eller mindre snille kriminelle i deres fengsler. Hvis de soner her, så vil de uansett dra tilbake til Norge når de slipper ut, men da med mere morderiske hensikter enn forrige gang.

Med hjertelig hilsen
Kompetente myndighet i Fattigland

Så enkelt er det. Jeg skjønner ikke at vårt politi og rettsvesen har kommet på at det går an å bli kvitt utenlandske kriminelle.

Tropa de elite

Under det navnet ble en brasiliansk film om BOPE, politiets militære elitetropp i Rio de Janeiro, sluppet på markedet i 2007. Basert på en dokumentarroman skrevet av en sosiolog i samarbeid med to tidligere BOPE offiserer, måtte det en lekkasje til for at filmen overhode kunne bli tilgjengelig for offentligheten. Den avslørte for mye brasiliansk korrupsjon og for mye av BOPEs indre liv og metoder (les: brutalitet).

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=0jeTL9hC3Wg

Filmen slo ned som en bombe i Brasil, og møtte meget heftige kritikker, positive som negative. På den negative siden ble det fremhevet at den legitimerte politivold. Mitt anliggende er ikke å vurdere metodene til elitetroppen i Rio. Årsaken til at jeg finner filmen verdifull, er at jeg har en sterk, begrunnet mistanke om at den speiler virkeligheten ikke bare i Rio, men i store deler av verden. Uten å kjenne virkeligheten vil de fleste forsøk på å drive handel, krig, politisamarbeid og diplomati, komme til kort, i beste fall.

Krigen i Afghanistan er et eksempel. Men heller ikke den er mitt anliggende for i dag. Mitt anliggende er at man må forstå motparten for å oppnå resultater. Med “forstå”, mener jeg at man må kjenne motpartens ryggmarg. Det holder ingenlunde å ha tatt 40 vekttall i studier om motparten; ikke en gang 120 vekttall er nok. En må forstå motparten så godt at en nesten blir ens egen motpart. Det finnes faktisk de som kan forstå motparten så godt at de kan tenke som motparten samtidig som de ikke mister synet av sitt eget overordnede mål. Det jeg skriver her er nesten en invitasjon til psykopati, og det er dessverre alt for ofte psykopater som benytter seg av teknikken. Men det er også mulig å forstå en motpart uten å miste egen ryggrad og uten å være psykopat.

Pelshvalers motpart rår jeg, for eksempel, ikke med, fordi jeg ikke forstår den. Pelshvalers motpart er det store flertallet av befolkningen i de priviligerte landene i vesten. Jeg har i kveld sett en rystende film som tilsynelatende sier at mot narkobandenes kyniske brutalitet nytter kun enda mer brutalitet. En slik måte å tenke på forstår jeg, respektfullt, alvorlig og ettertenksomt. Jeg tillater meg å mene at konklusjonen er meget beklagelig, og jeg setter tankene i sving for å prøve å motsi den, men jeg forstår den. Mine egne medborgere, derimot, i mitt eget land forstår jeg ikke. Virkeligheten filmen speilte var grufull og rystende. Det er derfor ikke vanskelig å overtale oss at drakoniske mottiltak må til. Virkeligheten i mitt eget land fortoner seg som idyllisk. Det er derfor ikke mulig å overtale flertallet at vi, alle sammen i alle vestens land, må endre kurs.

Etter å ha sett filmen går jeg ut en tur. Vi har hatt en kraftig regnskyll i kveld, og luften er så ren som i en virtuell verden. Det dufter enda av forsommerens avblomstrendre philadelphis og syriner, og av nyslått gress. Ikke en eneste humle eller veps er å se. Hvem kan tro at vår natur står for fall? På et hjørnet står det en utlending som er ute og nyter stillheten og den friske luften, får en tro, for det er meget usannsynlig at han er en “speider” for den lokale mafiaen. På neste hjørnet står det også en utlending, men der er det faktisk en bussholdeplass, så han er nok heller ingen “speider” for mafiaen. Det er fredelig, med andre ord. Det er sommer, vi har tak over hodet, vi har mat, og vi har grunn til å tro at vi vil kunne nyte en deilig helg.

Pelshvalenes motpart bor altså ikke her i nabolaget. Pelshvalenes motpart er allestedsnærværende, faktisk, akkurat som mafiaen i favellaene i Rio. Motparten forstår ikke, eller gir blaffen i, at de godene vi nyter, antakelig ikke vil kunne nytes av våre barnebarn. Motparten sier at “vi har så ofte hørt at en katastrofe sto for døren; vi har så ofte hørt pressen rope ‘Ulv!’.” Akkurat det argumentet kan jeg faktisk forstå, fordi media lever av å rope ‘Ulv!’.” Det jeg ikke forstår er at motparten ikke tar inn over seg at denne gangen er det mer enn pressen som advarer. Det er, eller bør være, helt og aldeles åpenbart for alle som har øyne og ører, med eller uten klimapaneler, med eller uten fredsforskningsinstitutter, med eller uten Amnesty International, at selv atomvåpen ikke til evig tid vil kunne forsvare oss mot langt større farer enn narkoligaer.

Kloden er i ferd med å bli ødelagt. Om det hersker det liten vitenskapelig tvil. Det hersker mer tvil om hvor lang tid det vil ta før vi merker det her, og om hvilke grep som bør tas. Men den største tvilen gjelder hva vi skal gjøre med motparten, som altså danser ufortrødent videre på det synkende skipet.

Er det pelshvalen eller motparten som er problemet her?

Katteriket

I min kommune er det nå nesten borgerkrig. Det begynte med kattene. En del katteelskende kvinner proklamerte opprettelsen av Katteriket en kveld de holdt fest med mange oster, druer og desto mer rødvin. Latteren skrallet fra de åpne vinduene i huset hvor de var samlet (mannen til vertinnen var på guttetur, og damene var for det meste over førti). De samlet seg rundt husets datamaskin og konstituerte seg skriftlig, med vedtekter, som de kalte “Grunnlov”, og et stiftelsesbrev.

I vedtektene sto det blant annet:

* Alle katter skal nyte vanlige borgerrettigheter, deri innbefattet retten til forsamling, retten til fri utfoldelse av meninger, retten til å bevege seg fritt på alle offentlige steder og, om de ønsker det, stemmerett.

* Alle såkalte katteeiere er å betrakte som utleiere av losji til katter, og skal ikke holde katter innesperret.

* Alle som holder katter skal sørge for kattens trygghet og velvære ved blant annet å servere god, sunn mat minst én gang per dag og ved å gi minst én times tilgang til et varmt, kjærlig fang per dag,

Vedtektene ble trykket i lokalavisen. En naiv biologistudent sendte inn en ingress hvor han påpekte motsetningen mellom på den ene siden kattens status som leietaker, noe som forutsetter en motytelse, og på den andre siden kattens status som et vesen som “holdes”. Biologistudentens ingress provoserte stifterne av Katteriket, som straks tok til voldsom motmæle, ikke bare i lokalavisen men på alle arbeidsplasser. Over alt begynte det å dukke opp kunstferdige katteprodukter, lekre katteplakater, kattesokker, kattevignetter og kattespill. Kommunens ordfører måtte bare erkjenne at denne plutselige katteentusiasmen hadde utløst en kulturell utfoldelse som kommunen aldri før hadde sett maken til. I en periode nøt vi sågar ganske morsomme kattekonserter, katteopptog, og opplesning av kattedikt.

Over tid avslørte all denne katteaktiviteten at det var en del uløste konflikter i enkelte av stifternes parforhold, noe som på sikt krevde mye energi fra de impliserte. Derfor stilnet etterhvert aktiviteten på kattefronten.

Men innen vi forstod det, var det i kommunen så mange katter som nøt “vanlige borgerrettigheter” – og som kjent parer katter seg ofte og effektivt – at det var katter over alt. Det var katter i rådhuset, katter på brygga, katter i alle heissjakter, og naboen min hadde 48 katter. Noen av dem kjente han igjen, mens andre var helt fremmede for ham. “Du vet,” sa han litt forlegen, “kona mi liker katter.”

For min del kan folk gjøre hva de vil, bare de ikke ødelegger plenen min. Kattene var ikke interessert i min plen. Så jeg brød meg ikke om kattestormen som skyldte over kommunen inntil jeg en dag i slutten av juni, to år etter stiftelsen av Katteriket, konstaterte at luften var stinn av mygg. Nå er det så at vår kommune, som ligger ved havet, aldri har vært plaget av mygg. Men kattene hadde tatt knekken på hver eneste fugl i mils omkrets, og myggen hadde ikke lenger naturlige fiender.

Nåja, jeg er stort sett nokså godmodig, så jeg gikk bare ut og kjøpte meg en myggsuger. Men det hjalp bare måtelig. Dessuten: Om jeg klarte å begrense myggplagen i huset mitt, så var det ikke lenger mulig å gå ut og ta seg en øl på Bryggekafeen, for da ble man så skambitt av plagånden at man måtte gå med halve ansiktet i fatle dagen etter.

Fra stifterne av Katteriket, som nå nesten alle var involvert i hissige og til dels dramatiske skilsmisseforhandlinger, var det blitt aldeles stille i lokalavisen, og ingen av dem svarte på innleggene om at det som følge av kattens suverene stilling i kommunen ikke lenger fantes fugler og at vi derved var utsatt for myggplagen. Men når man en sjelden gang traff en av damene og nevnte dette for henne, så trakk hun bare på skulderen og blåste: “Hvis jeg ikke ser helt feil, så sitter det en måke bare 10 meter unna, på den steinen der.” De var med andre ord ikke lenger militante katteaktivister, men de innrømmet heller ingenting, og med angrepet på den naive biologistudenten i friskt minne, så var det ingen i kommunen som våget å avlive en eneste katt. Det hadde forresten ikke hjulpet stort, for det var nesten like mange katter som mygg.

Bryggekafeen måtte stenge på grunn av konkursforhandlinger. Og de fleste innbyggerne i kommunen investerte i enorme myggsugere, som sikkert fanget tusenvis av mygg hver dag, men som dog ikke klarte å hamle opp med myggen på områder hvor det ikke var myggsugere. Og vår bebyggelse er relativt spredt. Som en kammerat av meg sa: “Vi kan snart ikke forlate huset uten våtdrakt.”

Det var på dette dramatiske punktet, når stifterne av Katteriket var opptatt med sine skilsmisser, når heisene sto fordi kattene huserte i heissjaktene, når vår kjære Bryggekafe var stengt på grunn av konkursforhandlinger, når myggen hylte som verst utenfor våre omhyggelig forseglede vinduer, at den naive biologistudenten gikk til motangrep.

LA MYGGEN LEVE

Det var ikke i avisen, det var ikke i innboksene til vår epost. Det var store plakater. Fyren må ha hatt en hel arme av kunstnere og grafikere i sin bekjentskapskrets, for en morgen fant vi en førtitalls plakater med kun denne teksten klistret opp på påfallende steder i kommunesenteret, og alle plakatene var forskjellige. Ikke en gang skriften var den samme, bare teksten. Alle var vakre og kunstferdige, rett og slett nydelige. Det var siv, og hav og innsjø og vannliljer og Titanic og isflak og veltende kaffekopper, og det var grågrønt og gråblått og dyprødt og flammet.

Jeg vet ikke hva den naive biologistudenten hadde ventet. Jeg vet ikke om han er fornøyd med hva resultatet ble. Han forsvant sporløst. Men folk ble aldeles rasende. Godmodighetene tok rett og slett slutt mellom kl 06 og kl 10 den morgenene, og ble erstattet av et raseri som hadde tilbakevirkende kraft. Situasjonen i vår kommune nå er at man i de aller fleste husstander har skaffet seg våpenløyve. Vi kan ikke bruke vår egen skytebane for å øve, på grunn av myggplagen, men det lokale busselskapet har satt opp skytteltrafikk hver kveld mellom kl. 18 og 21 slik at vi kan øve på nabokommunens skytebane. Kattene har merket at velviljen de en gang nøt her, er i ferd med å blekne, så de har tatt tilflukt på de underligste steder, noe som fører til at vi hører skritt og skraping på nattestid og barna våre er mørkeredde.

Vi vet ikke riktig hvem som er fiende og hvem som er venn. Biologistudenten var den første som flyttet fra kommunen – han må fått seg en god latter – og kattedamene er for det meste forduftet også, ettersom de nesten alle er skilt. Vi andre sitter igjen med kattene, som nå er gått i dekning, og myggen.

Jeg sitter ved vinduet mitt og skriver dette. Jeg har geværet ved mine føtter, og jeg akter å forsvare meg til siste slutt.

Når det er for seint

Nå har også grekerne gått på limpinnen, dvs. de ble rundsvindlet av folk som hadde ansvar for landets økonomi, akkurat som islendingene. Gudane må vite hvor mange andre staters befolkning blir melket av finansveldet? Lehman brothers svindlet også, viser det seg i etterkant, akkurat som Enron. Skattebetalerne i USA vil svi for det i uoverskuelig fremtid. Og nå skal de fleste skattebetalerne i Europa måtte betale løsepenger for Hellas, ikke av menneskekjærlighet, forstås, men for at ikke euroen skal kollapse. Hvorfor det er så viktig at euroen ikke kollapser? Tja… Det er selvfølgelig hyggelig å slippe å måtte veksle hver gang vi krysser en grense i lille Europa, men hovedsakelig er vel hensikten at kapital skal flyte fritt.

Oljerike nordmenn går tørrskodd gjennom de fleste kriser. Men også her… var det ikke noe med at et par tidligere statsministere klarte å raske til seg skyhøye pensjoner etter avsluttede verv, til tross for at de enda var i høyt betalte jobber? Pytt pytt, vi har råd til det, og det ble jo avslørt. Men hvor mye er det som ikke ble avslørt? Det vet vi selvfølgelig ikke; det ligger i sakens natur. På den ene siden orker ikke publikum/media å skaffe seg innsikt i hva som foregår i finanskanalene, på den andre siden sørger svindlernes jurister for at selv Økokrim får problemer med å skaffe bevis.

Likevel antar jeg at dersom en kritisk økonomikyndig journalist nøye hadde studert årsrapportene til de største islandske bankene de siste fem årene før de kollapset, så hadde han eller hun skjønt at noe var forferdelig galt lenge før korthuset falt sammen. Så skjedde ikke, i hvert fall ikke så vidt avisleserne vet, blant annet fordi alle de største avisene var eid av de som i ettertid har fått skylden for landets økonomiske kollaps.

Islands parlament oppnevnte høsten 2008 en granskingskommisjon for å analysere bankvesenets kollaps. Dette bør være kjent for nordmenn, siden Eva Joly spiller en stor rolle i granskingen, som spesialrådgiver. Mandag 12. april 2010 la kommisjonen fram sin rapport. Et av kjernepunktene i rapporten var at media hadde sviktet totalt. Dette punktet er verd å merke seg også for nordmenn: Media leverer det kundene vil ha, nemlig lett underholdning, ikke kritisk journalistikk. Det gjelder der, det gjelder her. VG og Dagbladet skriver om tant og fjas, det leserne vil ha, og leserne blir mindre, ikke mer, kunnskapsrike, følgelig mindre, ikke mer, granskende.

Men nå har jeg som pelshval igjen stukket hodet opp utenfor Islands kyst. Og hva ser jeg, gjennom den askefylte luften? Jo, selv om islendingene ble rundlurt, så står de enda oppreist. Mer enn det, de nesten flyr. “Vi kan ikke stole på media,” sier de. Det forstår seg. De har sluttet brått med å lese landets aviser, som nå går konkurs den ene etter den andre. Fint. Og hva gjør de så med den over 2000-sider lange rapporten fra granskingskommisjonen? Den som burde vært analysert av media, den som de ikke tør overlate til media å analysere? Jo, de leser den selv. Helt bokstavelig.

I Borgarleikhus (Stadsteateret i Reykjavik) ble hele rapporten lest høyt for alle som måtte ønske å høre den. Det må ha vært litt av en seanse, mange seanser. Alle skuespillerne ved teateret deltok. Lesningen kan lastes ned som podkast (audio) – 56 økter. Jeg har lastet ned bare de første 10, og de utgjør til sammen 1145 MB. Generelt utgjør 100 MB rundt to timer.

Jeg vil varmt anbefale alle som forstår islandsk, og for den del også de som ikke forstår islandsk, å laste ned dette fabelaktige, dokumenterte krafttaket som beviser at folk vil prøve å sette seg inn i ting som angår dem, dersom de får anledning til det. Man finner den på islandsk rikskringkasting,

http://www.ruv.is/podcast (se etter “rannsoknarskyrsla”).

Utfordringen for oss alle er at det gjerne er først når det er for seint at vi forstår at noe angår oss. Det gjelder for eksempel klima og fattigdom utenfor våre grenser. Foreløpig er klimaet vårt helt greit nok, og vi er ikke fattige. Men klimaspørsmålet vil innhente oss og fattigdommen utenfor våre grenser vil ramme oss, før eller senere, som et annonsert mord.

Er vi nyttige idioter?

Når vi ser på krimfilmer vil de aller fleste av oss helst slippe å bli lurt trill rundt av en vakker, snill og søt kjeltring. Vi vil helst kunne ane at kjeltringen er en skurk før han eller hun blir avslørt.

Men vi har jo lært fra TV-nyhetene at de største kjelringene rutinemessig bedyrer dyrt og hellig, mens de ser oss dypt inn i øynene, at de er uskyldige. Og det er vanskelig å ta dem. De er dyktige, spesialiserte, iskalde og målrettede. De av oss som er blitt rundstjålet kjenner avmakt og sinne, ikke minst mot politiet som “gjør ingenting”, mens resten av oss enda synes vi lever i et trygt samfunn, hvilket vi slett ikke gjør. Norge er det forlokkede land for kjeltringer, nettopp fordi vi har så mye penger her. Nettopp Norge er under hardt skyts.

Politiet gjør selvfølgelig en masse, men det er så skrekkelig mye som blir stjålet, over hele landet, hver dag. Det er til og med en god del folk som blir myrdet; ett drap pr. uke, het det nylig i en avisoverskrift.

Jeg antar at fortidens mordere ble tatt enten fordi de fikk et anfall av religiøst betinget dødsangst og før eller senere innrømmet, eller fordi de ble jult opp av politiet. I dag har ikke lenger politiet anledning til å legge hånd på kjeltringer. Og kjeltringene plages ikke lenger av religiøse skrupler. Hva skal politiet da gjøre? Ta på seg trenchcoats og solbriller og følge etter potensielle mistenkte? Skattebetalerne måtte i så fall punge ut med adskillig flere miljarder per år, slik at vi kunne mangedoble antall spanere. Spille psykologer og profilere seg fram til skurken? Ja, og så? Det skal mere til for å domfelle en skurk enn å ha en psykologisk profil på ham.

Det pågår for tiden en aksjon for å beskytte borgerrettighetene våre. Borgerretigheter er vel og merke et av grunnstenene i et demokrati, det bestrides ikke. Det som bestrides er hva borgerrettigheter omfatter. Omfatter det retten til å legge ut sit privatliv på sosiale nettverk, hvor folk med middels datakunskaper kan hacke seg inn på og runke over relativt personlige bilder? Ja, det betyr visst dessverre det. Betyr det at den som fra en datamaskin klarer å fiske opp de opplysningene du eller jeg taster inn på din eller min nettbank og som deretter tømmer kontoen din eller min, ikke skal kunne spores av politiet? Det er fare for at et stortingsflertall vil bestemme at det også betyr det.

Moderne kriminalitet krever moderne ferdigheter, moderne teknologi og et medium som ikke tidligere fantes. Mobiltelefoni er ett av de viktigste verktøyene til organiserte kjeltringer. Medlemmer av en organisert gruppe, som for eksempel nylig har ranet den ene etter den andre av våre gullsmeder, er ganke sikkert avhengige av å kunne kommunisere seg imellom. Når politiet etterforsker slike saker, finner de fort ut at det står noen bak og styrer, og de må finne ut hvem skurkene har ringt til og hvem har ringt dem på et mobilt nettverk. Det dreier seg ikke om en innskrenkning i våre tradisjonelle rettigheter, det dreier seg om et nytt verktøy, et medium ingen av oss hadde inntil nylig, et medium som kjeltringer nå har, som vi andre også har.

Dersom en person for 30 år siden var mistenkt i en meget alvorlig forbrytelse, kunne politiet be retten om adgang til å avlytte telefonen hans. I dag bruker stadig færre mennesker fasttelefon, og jeg antar at fasttelefon er det siste en dyktig krimininell vil ty til. Det er langt mer komplisert å avlytte mobiltelefoner, om ikke annet fordi ingen ved sine fulle fem vil bruke et registrert nummer over lang tid til kriminelle formål – og det er jo så lett å skaffe et nytt. Men det går i det minste an å finne ut hvilke numre en mistenkt har ringt til, og så kan man prøve å finne ut hvem som bruker de numrene. Det er denne muligheten stortingsflertallet muligens vil sette en stopper for.

Borgerrettigheter trues, ja, her og andre steder i verden. For 30 år siden, igjen, ga det å være venstreorientert de hemmelige tjenestene grunn til å mistenkeliggjøre og overvåke både det ene og det andre. Nå er det ikke lenger kommunisme som er spøkelset, men terrorisme. Kvinner med slør, for ikke å snakke om burka – og fremfor alt deres menn – er potensielle fiender. Det er fare for at det skal lite til for at deres borgerretigheter kan bli krenket titt og ofte. Dette er hva vi må forhindre, ikke at organiserte , proffe vinningskriminelle, hovedsakelig fra Europa skal benytte seg av nye ferdigheter og ny teknologi for å dupere de av oss som er mindre datakyndige.

Meg bekjent er det ingenting i grunnloven som tilsier at politiet ikke skal ha lov til å følge etter en mistenkt, for eksempel i et forsøk på å registrere hvem han treffer. Grensen for hva politiet kan gjøre går ved dørterskelen til den private sfæren. Politiet har ikke uten videre anledning til å trenge inn i en persons hjem, avlytte vedkommendes telefon eller lese vedkommendes post, hvis jeg har forstått kriminalromanene jeg har lest rett.

Slik jeg ser det, drar man ikke lenger til tante Ingrid for å ønske god jul og overrekke famliens hilsen; man sender SMS. Man møter ikke lenger forbundsfellen på en brun kaffé nede på Oslo Øst for å avtale neste trekk i et planlagt ransforløp, man sender SMS. Politiet bør kunne følge både tante Ingrids slektninger og Igor til grensen for det private, nemlig til terskelen. Hva som faktisk blir sagt på andre siden av terskelen må forbli like beskyttet som det alltid har vært.

***

Et annet relativt nytt medium er Internett. Også det blir brukt av kriminelle. Ja, det er sant at det også brukes i de tusen hjem for å laste ned åndsverkbeskyttede filmer gratis, noe som visstnok er på kanten av loven. Men det brukes også av et lite mindretall for å sende trojanere til våre datamaskiner, som lett kan fjernstyres for å utføre oppgaver de aller fleste av oss ville rødme av å medvirke til. Hva skal vi si om borgerrettheter i den sammenhengen? De av oss som har trojanere på PCen har ikke peiling på at vi er nyttige idioter i en kriminell plan. Poltiet bør vel i prinsippet ha adgang til å pratruljere denne gaten også.

Borgerrettighetsaktivistene forsvarer, etter mitt syn, en god sak, men ser seg blinde på begrepet “privat”. Internett og mobiltelefoni er ikke private. Vi blir jo alle overvåket ikke bare av kriminelle, men av noe så stuerent som Google, av nettsidene vi er inne på, som sender og mottar “cookies”, av trojanernes herrer, og av diverse andre instanser som sjekker IP-adresser (noe enhver middels datakyndig person lett kan gjøre). Vi gir stadig fra oss en mengde privat informasjon uten å ane det. De aller fleste av oss har ikke peiling på hvor overvåkede vi er og hvor mye informasjon vi gir fra oss når vi bruker nettet. Vi forfekter vår rett til å gå fritt på Internetts gater, men aner ikke at vi stadig blir utsatt for tyveri der.

Dessuten blir våre bevegelser nøye (og lovlig) overvåket av våre banker, av våre tele-/datatjenestetilbydere, fartsmålere på veiene, vårt helsevesen og kameraovervåking i butikker osv., som alle har til hensikt å beskytte oss, på den ene eller den andre måten.

Datalagringsdirektivet dreier seg ikke om å lytte til våre ekteskapelige krangler, heller ikke til å overvåke våre utemomekteskapelige utskeielser. I så måte er det helt ubrukelig da det ikke gir rom for å trenge inn i den private sfæren: Datalagringsdirektivet gir ikke – og det kan ikke gjentas ofte nok – gir ikke rett til å avlytte hverken hus, telefonsamtaler eller innhold i epost.

De som er opptatte av å forsvare borgerretigheter bør, i stedet for å motarbeide Datalagringsdirektivet, bidra til å forbedre det og til å kartlegge hvordan vi kan unngå å gi fra oss ufrivillig informasjon til kreti og pleti hver gang vi bruker Internett. Vi bør dessuten være opptatte av hvordan vi kan implementere Datalagringsdirektivet slik at det ikke kan anføres av interessegrupper (for eksempel i åndsverkdiskusjonen). Vi bør være opptatt av hvordan vi kan sørge for at våre tradisjonelle borgerretigheter forsvares, samtidig med at politiet får anledning til å patruljere nye gater, nemlig mobilt telefoni og Internett. Nye gater er, som eldre gater, gøy for noen, et mareritt for andre. Datalagringsdirektivet trenger ikke være et Big Brother is Watching You, men et forsøk på å gi politiet adgang til de nye gatene.

Mordtrusler

Jeg har nå skjønt hvordan jeg kunne ha økt besøkstallene for denne beskjedne lille bloggen min. Det dreier seg om noe som slett ikke er min ide, men det er ingen skam å lære av andre: En ærgjerrig kvinnelig redaktør kom på det geniale trekket å publisere en dansk tegning som opprinnelig ble trykket i Jyllandsposten. Tegningen virket i sin tid så støtende på muslimer at enkelte religiøse fanatikere gikk over streken. Påskuddet for å publisere tegningen på nytt var at tegneren Westergaard nylig ble overfalt, og dermed var det, ifølge den ærgjerrige redaktøren, “redaksjonelle grunner” til å trykke noe man visste ville utløse nøyaktig samme debatt som vi hadde i 2005 og, ikke minst, noe som ville øke salgstallene for avisen.

Fiffig, altså. En god debatt kan aldri gjentas for mange ganger. Det er som god sex. Selv har jeg sterke meninger om denne saken, men jeg skal ikke gjengi dem her, siden ingenting av det jeg mener om den kan tilføre nye momenter til en debatt som er blitt kjørt to ganger. I stedet skal jeg vurdere å legge inn det omdiskuterte bildet når det er gått fire nye år i håp om å bli gjenstand for mordtrusler, som jeg kan gjengi i sin helhet i denne bloggen, pluss at jeg kan sende kopi av dem til VG.

Mordtrusler er i det hele tatt bra reklame. Mord er selvfølgelig enda bedre reklame, men kostnader bør i forkant overveies opp mot forventet gevinst. Det heter, tror jeg, kostnadsanalyse.

Når det gjelder gode debatter og god sex, har jeg imidlertid noe å tilføye: Det disse to så ulike fenomenene har til felles, rent bortsett fra adjektivet “god”, er at de ikke er gode når de kjøres i reprise.

Men mordtrusler kan man gjøre mye av. Man kan begynne med å sende mordtrusler til en selv. Det er relativt enkelt: Det er viktig å bruke en PC som ikke kan spores tilbake til en selv, for eksempel en maskin på en internettkafé. Så oppretter man en hotmail- eller yahoo-adresse. Så skriver man noe riktig ufyselig og signerer for eksempel “God muslim” eller noe sånt. Dermed kan man melde saken til politiet eller Fremskrittspartiet, og dermed er jakten i gang.

En annen variant er å stimulere fienden til å gjøre jobben selv. Man kan for eksempel pisse i brønnen hans og etterlate signatur, eller (en mer moderne variant) forføre og ligge med datteren hans, eller bruke hagen hans som luftegård for hunden, eller tilby sønnen hans amfetamin i skolegården, eller skjenke kona hans full på en søt og deilig likør.

Dette siste eksempelet kan med fordel brukes av kvinnelige antimuslimske fundamentalister uten redaktørstatus: Du har altså invitert fiendens kone hjem til kaffe. Med kaffen serverer du eggelikør, og gjesten din synes drikken er aldeles deilig og forsyner seg på din oppfordring flere ganger uten å skjønne at det hun drikker er alkoholholdig. Til slutt blir hun dritings, siden hun ikke er vant til alkohol, og hun drar forvirret hjem til mannen, som forferdet møter henne i døren og gir henne en ørefik. Dagen etter ringer hun gråtende til deg, hennes snille og varme venninne, og beretter det inntrufne. Du tar opp samtalen ved hjelp av din iPhone, sender den til VG, og resultatet er et oppslag, om ikke på første side, så i alle fall på en helside: “Jult opp! Kvinne fikk juling av mannen fordi hun hadde tatt et glass eggelikør.” Du må være forberedt på å følge opp under skilsmisseforhandlingene og barnefordelingssaken, og på å delta i uendelige samtaler hos saksbehandlere hos NAV. Når du endelig får mordtrusselen i posten, må du umiddelbart videresende den til VG, før mannen rekker å ta livet av seg.

Nåja. Den varianten vil nok ikke hjelpe min bloggside, som ikke har muslimhets som agenda. Det jeg må prøve å få til er å provosere mediamogulen Rupert Murdoch (eller hans sønn). Tenk om han kunne sende meg en aldri så liten trussel. Det ville være noe å skrive hjem om, det! Men han aner ikke at jeg finnes. For ham er jeg ikke en gang en flue, langt mindre en trussel.

Murdoch-imperiet, derimot, er en trussel. Det er en trussel fordi dette imperiets propaganda blir svelgt kritikkløst av en stor andel av klodens mediaforbrukere. Og skadene næring medfører kan allerede være ugjenkallelige.

Litani

I NRK forbereder de nyhetene med samme kunstneriske omhu som om det dreide seg om balanserte treretters måltider på en bedre restaurant. Jeg kan ikke dette med mat og er derfor ikke i stand til å forfølge den kulinariske parallellen, men jeg er meget godt i stand til å høre nyhetene, og jeg skjønner godt at av alle nyhetene NRK kunne ha presentert, må det velges et ørlite knippe. Mot en bakgrunn av død og fordervelse på Haiti passer det å servere vårt høye, fullt betalte sykefravær. Om det noensinne skal slås et slag for at vi kanskje forsyner oss for grådig av sykedager, så er dette den rette tiden å gjøre det på, når fattigdommen på Haiti har tatt slik en grufull vending til det enda verre, når man i nesten hvert eneste hjem i landet for tiden føler noe som minner om skam fordi vi lever relativt sorgløst.

Men hvordan skal man angripe saken? Det er ikke særlig populært å skylde på velgerne. Ethvert tilløp til å fortelle folk i de tusen hjem at de er unnaslentrere, blir umiddelbart motsagt av interessegrupper og politiske partier som benytter anledningen til å vinne poeng blant lytterne. Vi må ikke skylde på foreldre fordi de utgjør en stor velgerskare, og vi må slett ikke skylde på de eldre, fordi de utgjør en stadig voksende og allerede for stor samfunnsøkonomisk trussel. Vi gjør klokt i å la være å kaste sten på de unge, som jo ganske snart blir bærebjelken ikke bare i velgerskaren men også blant partienes fotfolk. Hva er vel da mer opportunt enn å skylde på legene? Siden legene er en liten (altså statistisk uinteressant) elite – og “elite” er dessuten ikke noe hedersord her i Norge – og siden de i liten grad tar til motmæle, så er det legenes skyld, nå, at sykefraværet er så høyt. Opplest og vedtatt.

Jeg finner den vinklingen – nemlig at legene har skylden – rett og slett vulgær, latterlig, feig og demagogisk. Ingen står fram og sier: “Jeg mener det er legenes skyld”, ingen står til ansvar for påstanden. Den bare insinueres som et resultat av “undersøkelser”.

Jeg er ingen lege. Langt ifra! Og det er ikke hensynet til legene som motiverer mitt sinne. Det er demagogien. Det er demokratiets iboende hykleri som er frastøtende. “Something is rotten in the Kingdom of Denmark”, heter det i Hamlet. Jeg postulerer at “something is rotten in the West”, men vi skylder på al Kaida, Taliban, terrorister og nå på legene, men vi våger ikke ta oppgjør med vår egen unnfallenhet. Så da spør jeg:

Hvem er det som har prioritert biltrafikk fremfor offentlig kommunikasjon, og som derved har bidratt til at luften i våre større byer forårsaker økende luftveissymptomer?

Hvem er det som ved å mase om “bedre ressursutnyttelse i offentlig sektor” – les oppsigelse av mindre produktive arbeidstakere og økt stress på de gjenværende – har bidratt til stressrelaterte plager pga. av arbeidssituasjon, utfrysing av, for eksempel, eldre arbeidstakere, folk med kroniske plager og mødre med ammepauser?

Hvem er det som har vegret seg fra å satse reelt – og reell satsing koster – på reelle klimatiltak? I Norge ventes klimaendringene å medføre økende nedbør fremover, mere ustabile vintre, mer snømåking, mindre sol, mer holke på fortauene, regnfulle somre, og dermed mer ryggplager av snømåking, mer forkjølelse, økt depresjon (visstnok en målbar bidragende årsak til vårt sykefravær), og flere beinbrudd, blant annet. Vi blir nødt til å feriere stadig oftere i syden (og dermed bidrar vi til økt utslipp fra flytrafikk, men vi har jo råd til det, så da går det jo greit.

Når en er borte fra jobben, øker arbeidsbyrden på de gjenværende. Hvem er det som har bidratt mest til den holdningen at om jeg har det bra, så gir jeg F_ i om andre har det dårlig? (Fra “om ikke de andre landene reduserer klimautslipp, så skal jaggu ikke vi gjøre det” og “de fattige landene har seg selv å takke for sin nød”, er det ganske naturlig å fortsette med “om jeg trenger en ekstra hviledag, hvorfor skal jeg ikke innvilge meg det?”

Men akk, selv ikke jeg våger å kalle ting ved sitt rette navn.

Hvor er humoren min?

Jeg har forsømt meg. Denne siden har jo vært forlatt i flere måneder. Saken er at jeg har mistet humoren min. Vekk. Sporløst forsvunnet. Jeg leter febrilsk i utgåtte bukse- og jakkelommer, saumfarer bilen, stolseter og vesker, men til ingen nytte. Og hvordan skal jeg vel skrive om den fryktelige katastrofen på Haiti uten humor? Men jeg klarer ikke med min beste vilje finne snev av komikk blant alle de blågule, støvete kroppsdelene man visstnok mer eller mindre snubler i på den gudsforlatte øya. Her er det ikke en gang noen å skylde på, ingen å bruke som skyteskive; det var jo bare en naturkatastrofe, og den var ikke en gang en klimabetinget.

Skrekkelig. Punktum. Ikke uten grunn har Nordmenn og andre nå overgått seg selv i sin iver etter å sende penger til den døende øya. Rart med det der: Det er først når en er død eller døende at man blir verdsatt. Kunstnere, musikere, vitenskapsmenn, øyer, dyrearter, … Hvem hadde vel peiling på hvor for eksempel Nicaragua, El Salvador, Guatemala og Honduras var før USA satte landene på kartet ved å ødelegge dem? Enn Malvinene, som snart blir aldeles borte?

Det er sikkert mange millioner mennesker som for tiden starter dagen med å felle ekte tårer i morgenkaffen sin, idet de tar inn over seg mer enn de orker av grufulle “siste nytt fra Haiti”, før de har rukket å pansre seg med sminke, klaprende hæler og gelatinfriserte pigger, og før de i biler dyre som hus åler seg inn til sentrum. Av dem er sikkert omtrent en halvpart trofaste fotsoldater i meg-megere-megest armeen. Dette med “omtrent en halvpart” svarer til den andelen av vestens land som stemmer på politiske meg-megere-megest partier. I virkeligheten er det enda flere som prioriterer meg-megere-megest fanesaker og som derfor er skyldige.

Fanesaker som ikke er “meg-megere-megest” er, for eksempel: reell og effektiv utviklingshjelp (til forskjell fra lammende utviklingshjelp). Hvilket politisk parti ville komme til makten med en slik fanesak?

Norge er medlem i IMF. IMF ga Haiti nådestøtet på 80-tallet. Etter IMF-”hjelpen” de fikk, ble landet så dysfunksjonelt at vi andre rett og slett har sett helt bort fra det. IMF har mange andre katastrofer og tragedier på samvittigheten, og IMF er, som sagt, også Norge. Nå vil IMF slå kloa i en annen øy, Island, og det er ikke overraskende at befolkningen der viser manglende takknemlighet. Ville du vært takknemlig om du ble pålagt å betale en astronomisk gjeld som ikke var din, i all fremtid og i alle overskuelige slektledd?

Skyldspørsmålet for Norges del gjelder likevel først og fremst medvirkning, hva IMF-forbrytelser angår. For i IMF er det USA som legger premissene. USA skal visstnok være et demokratisk land, men valg i USA avgjøres av media. I så måte er ikke USA alene, men det som er spesielt med USA er hvem som eier media, og hvordan innhold i media avgjøres av kapitalsterke interessgrupper. Vi kan begynne med Murdoch, og det faktum at Murdoch imperiet eier mellom 60 og 80 prosent av media i USA.

Murdoch-pressen fremstiller noe så uskyldig som allment helsevern som et kommunistisk komplott, mens de samtidig krever at finansinstitusjoner må reddes, nettopp med skattebetalernes penger. Ja, det er egentlig litt komisk, og det er i det hele tatt mye komikk ved USAnsk såkalt demokrati. Men jeg klarer ikke finne humoren min, så jeg lar det temaet ligge så lenge.

Det jeg i stedet finner er avmakt. Hvem trenger vel sensur når pressefriheten er et langt mer formidabelt verktøy for å påvirke våre sarte sjeler? Av alt som trykkes i USA er det mye systemkritikk som er langt krassere, velformulert og grundig dokumentert enn hva selv de mest ihuga USA-kritikerne på denne siden av Atlanteren kunne ha produsert. Men hvem hører dem? Fox News og Rush Limbaugh former folkemeningen som voks. Nå har Murdoch kjøpt opp også Wall Street Journal. Og Rush Limbaugh mangler sannelig ikke humor!

På vår side lammes vi av at vi har, jeg har, nesten nesegrus beundring for vår utenriksminister. Beundring er helt klart en hemsko for den frie tanke. Man spiser av hånden til den man beundrer og overser at han nok kunne ha kjørt en hardere linje i alle de sakene som er, påstår jeg, av absolutt overordnet betydning for hele kloden. Ikke bare er de av overordnet betydning, de er være-eller ikke-være-saker: Klimaspørsmålet, kakedeling mellom nord og sør og midtøstenkonflikten.

Jeg kan sitte midt på Time Square med plakat på magen. Jeg kan ta med samme plakat til Røde Plass. Jeg kan kaste meg ut fra et tak på Karl Johann med et silkebanner med det berømte sitatet “Gjør noe. Gjør mer”. Men det vil ikke hjelpe. Ingenting vil hjelpe. Så jeg skjønner godt at enkelte individer går bananas når avmakten overfor noe de opplever som aldeles fryktelig overvelder dem.

Nei, det som trengs er humor. Øredøvende, uforskammet, respektløs og rammende humor. De gamle sovjetrusserne var flinke til slikt. Michael Moore likeså. Nå kom jeg forresten på hvor jeg mistet min humor. Jeg brukte et grønt handlenett i Spania, et norsk “miljønett”. Med det fikk jeg agitert for “saken”, en av sakene, altså. I butikkene spurte man hva som sto på det, og jeg tegnet og forklarte: “…plastikkposer … nedbrytbar … søppel … gjenbruk” osv. Men ett eller annet sted la jeg igjen nettet. Og der ligger humoren min. I Spania, altså.

Nå gjenstår det ikke mer for meg enn å stille meg opp i nærbutikken her i Norge, med rødt kors på armen og bøsse i hånden og mitt mest bedende tårevåte blikk. “Gi Haiti en verdig begravelse”. Om noen år vil jeg igjen stille opp i samme butikk: “Gi Island en verdig begravelse.” For land etter land blir en verdig begravelse snart det beste vi kan håpe på.

De andre – noen av dem…

Dette brevet fikk jeg forleden av noen som har gitt meg lov til å publisere det:

Hver dag opplever jeg noe spesielt i denne snille gamle landsbyen. I morges, for eksempel. I butikken på hjørnet, var det straks klart at de to gladlynte kvinnene bak disken ikke var i sitt ess. Jeg kunne vanskelig tro at de var fyllesjuke (her er det festuke), men den yngste var hoven i ansiktet og den eldste streng og usmilende. Jeg stirret vantro på dem, og plutselig begynte den yngste, Eva, å gråte. Hun gråt uten blygsel, mens hun sakte med en hånd (den andre hånden var opptatt med et lommetørkle) hentet varene til den ene etter den andre av oss.

Hun fortalte da detaljene om fetteren som var gått bort i går, om hvordan han hadde gått bort, om at han hadde vært her bare forleden… tårene rant, og hun var virkelig ganske fortvilet. Vi, kvinnene på den andre siden av disken, reagerte på hver vår måte, noen av oss med taus sympati, som det heter, andre med skrålende forargede spørsmål (forargelsen skyldtes at en bra kar – og han var jo bare 50 – skulle rives bort). Jeg tror hun satte mer pris på sistnevnte reaksjon enn på den første. Men for min del hadde jeg vondt for å la være å smile, fordi det var åpenbart at de skrålende ikke kjente avdøde i det hele tatt.

Det var et studium! Eva, som alltid og evinnelig lytter med et forståelsesfullt smil og treffende spørsmål til sine kunders beretninger om uretten de er blitt utsatt for siden i går, skulle nå lyttes til, og kvinnene på min side av disken var sitt ansvar bevisst. Det kom stadig inn nye kunder. Alle måtte få høre historien hennes, og hun gjentok den beredvillig og snufsende gang etter gang. Spørsmålene haglet, kommentarer ble levert med lynende øyne, og da hun trakk seg et øyeblikk for å pusse ekstra godt på nesen sin, ble det helt stille, respektfullt stille. Folk hadde glemt sine egne anliggender.

I det øyeblikket kommer det inn en ny kunde. Smilende avfyrer hun en munter hilsen, og siden nettopp den damen er en jeg har sett meg ut som en slags alliert, advarer jeg henne lavt: “Her er det sorg på andre siden av disken.”

Grunnen til at jeg har sett meg ut akkurat den damen er at hun er høy, tynn og høflig med blå øyne, og hun snakker tydelig slik at jeg kan forstå henne. Jeg har regnet med at hun som jeg kommer nordfra, men at hun har bodd her noen år.

Eva kommer tilbake og fortsetter sin slow-motion ekspedering. Nye kunder kommer til og får gjentatt historien, og jeg ser mitt snitt til å spørre den høye tynne (som slett ikke vet at jeg betrakter henne som alliert) hva ordet for vaskebalje er på dette språket. Jeg trenger nemlig en vaskebalje. Jeg ser de står på tverrbjelken under taket, og jeg peker, “hva er ordet for det der?” Jeg kunne like så godt ha pekt for Eva som for den høye tynne. Jeg pleier å peke på varer jeg ikke vet navnet på for Eva, som pleier å le sin glade latter, men dette er altså ikke dagen for latter. Så jeg spør den høye tynne, som svarer: “Jeg er sørfra, så jeg vet sannelig ikke sikkert. Hos oss sier de vatea, men… og så spør hun en tredje som aldri har hørt vatea, og dermed er diskusjonen i gang. Man blir enig om et ord, og når Eva er klar til å ekspedere meg så avfyrer jeg mitt nylærte ord. Eva går umiddelbart mot vaskebaljene, og jeg mumler: “Hun forsto med en gang”, og dermed er latteren der, i hele butikken. Også Eva ler.

Sånn er det.

Først i dag ga jeg meg i kast med taket [må her forstås som gulvet på taket], hvor det enda finnes en del muggflekker på flisene. Jeg jobbet virkelig så heftig at jeg nå er støl, men ikke solbrent til tross for at jeg ikke brukte faktor. (Det er jo høst, tross varmen.)

Jeg har avtalt med A. at vi skal prøve å dyrke fram et par jasminbusker der oppe. Selv M. er begeistret for ideen, for de to går noen ganger en liten tur i kveldingen og kjenner duften av jasmin fra bak en murvegg. Dessuten er han gammel jordbruker som savner jorda. Jeg prøver å overtale ham til å erstatte plastikkduken han har tredd over soltaket sitt for å gi skygge, med druer. Jeg ser han ler glad ved tanken. Men det er ingen annen her som har planter på takene, så det er et stort skritt. Her bruker man tak kun for å tørke tøy. A. vil dessuten ha sitron, og da vil jeg ha appelsin.

Det er i det hele tatt flott at jeg endelig har fått hull på M. Når han konsentrerer seg klarer han å snakke slik at jeg forstår. Dessuten sier han ting som A. ikke sier. I dag fortalte han forresten om de som bodde her før meg, de som banken overtok boligen etter: De reiste om natten. De forlot huset midt på natten og etterlot alt (eller det meste) som var her. De hadde satt seg i så mye gjeld at de rett og slett måtte flykte! Eiendelene deres ble overtatt av banken.

Dermed forsto jeg mysteriet med det hemmelige rommet. Ja, jeg har et hemmelig rom! Det er på taket, over kjøkkenet. Det var A. som fortalte meg. “Det er jo ditt”, forsikret hun, “har du virkelig ikke nøkkel?” Nei nøkkel… slik de folka reiste skal en vel være glad for at det overhode fantes nøkkel til hovedinngangen.

Så i hele dag har M. prøvd å bryte opp låsen til jerndøren til det hemmelige rommet på taket. Han har brukt skrujern, slegge, makt, list og pur og skjær faenskap. Men døra rikker seg ikke. Sterkere dør har jeg antakelig aldri, aldri sett. “Lurer på om det skjuler seg et lik der inne,” sier jeg og forestiller meg at den fortvilte fruen i huset låste seg inne der heller enn å måtte forlate sitt hjem.

A. har fortalt meg at hun og M. lenge har lurt på hvorfor jeg aldri gikk inn dit. Jeg på min side anså det som sikkert at rommet var deres. Derfor kikket jeg aldri gjennom sprinklene øverst i døra. Det har jeg imidlertid gjort nå: Det er en vaskemaskin der; ser ny ut. Dessuten er det lys og vann og et pent flislagt gulv. Dette visste banken som solgte meg huset åpenbart ingenting om, fordi jeg husker at jeg konkret spurte hvor de hadde hatt sin vaskemaskin, og megleren trakk hjelpeløst på skuldrene.

Der ser du: A. og M. kunne så lekende lett ha overtatt hele det rommet, som altså visstnok tilhører meg, uten at jeg noensinne ville fått mistanke om at jeg var blitt lurt. Jeg spør dem uskyldig om de vet om noen som trenger en lite brukt vaskemaskin, og øynene deres lyser. Selv har de vaskemaskin og jeg har vaskemaskin, men de har barn som sliter.

Hvordan går det i Norge? Merker dere noe til finanskrisen? Her er det ikke forbundet med skam å være arbeidsledig fordi så mange er rammet. Man overlever jo på arbeidsledighetstrygden, men det er temmelig stramme forhold for de fleste. De som jobber har oftest slektninger som ikke har jobb og gjeld, så alle kjenner krisen på kroppen.

Jeg er jo her som nordmann, så jeg har det strålende, sånn sett, men jeg kan ikke si jeg lengter hjem. Jeg lurer oppriktig på hvem som har det verst, de som bor her, eller vi som bor der.

HIls de andre

…

MANIFEST

Dette er en selskapslek: Nå skal dere gjette hvilket ord jeg tenker på. Det er et substantiv. Dere kan stille spørsmål men jeg kan kun svare “ja” eller “nei”. Hva er ordet mitt?
— Er det et konkret begrep?
— Nei.
— Er det noe positivt?
— Tja…
— Du sa du ville svare ja eller nei!

Ordet var “ære”, og ikke med sin beste vilje kunne lederen i denne selskapsleken besvare spørsmålet. For ordet har fått et negativt fortegn, men han kunne ikke få seg til å si at det ikke er noe positivt. Han tapte leken i andre trekk.

Hva forbinder vi med ære? Æresdrap, selvfølgelig; å dø før fedrelandet (krigen); uttrykket “å miste all ære” (for deretter å begå selvmord). Ære er altså, eller var, ganske kompromissløse greier, noe man måtte dø for om det gjaldt. Ære var noe man vant eller tapte i kamp. Man kunne tape kampen og likevel vinne ære. Man kan spørre seg om den moderne nordmannen enda har noe forhold til dette begrepet eller om det sist var aktuelt for oss i siste verdenskrig.

Det er ikke forbundet med ærestap å bli voldtatt, for eksempel, og godt er det. Det er i verste fall traumatiserende. Det er ikke lenger forbundet med ærestap for en jente å ligge med en to-tre personer i løpet av en festhelg (selv om jeg vil påstå at dette siste ikke er særlig lurt). Det gir ikke ære å dra til Palestina og kjempe med Hamas eller hvem det måtte være. Det gir ikke ære å operere som kritisk journalist i et farlig land for så å bli arrestert og fengslet. Å gjøre noe slikt ville kun bli stemplet som “dumt”. Om Norge skulle bli okkupert, tenker jeg riktignok at begrepet “ære” igjen ville få mening, men i våre dager heter det ikke lenger okkupasjon. USA okkuperte for eksempel ikke Irak; de skulle bare “frigjøre” landet fra Sadam. Israel har ikke “okkupert” Palestina, som jo ikke er noen stat i det hele tatt. Kina har ikke okkupert men “frigjort” Tibet. Så sjansen for at et land skal bli okkupert slik at det faktisk er klart for enhver at det er okkupert, er små.

Vil det si at begrepet ære ikke har noen relevans for en moderne nordmann? I vår sære lille krok av verden, hvor de fleste enda lever trygt og møter en relativt forutsigbar og overkommelig hverdag, later det til at vi ikke trenger kjempe for stort annet enn kjærligheten. Mange av oss er også opptatt av karriere, i hvert fall i deler av sitt liv.

Min påstand er at vi, mennesker, trenger noe mer å kjempe for enn kjærligheten, for ikke å snakke om karriere. Jeg postulerer at vårt behov for noe å kjempe for er motivert av et ønske om”ære”, og det er kun kamp som gir ære. Ikke hvilken som helst kamp, vel og merke. Kamp for karriere gir riktignok “status”, men ikke ære. Nei “ære” vinner man ved å være villig til å ofre noe stort, for eksempel livet, eller status, for et felles mål.

Jeg tror dette er noe av kluet ved fremgangen til de mange militante, kompromissløse muslimske bevegelsene. De kjemper for noe som er større enn det enkelte individets klatring opp den sosiale stigen. I kamp for den rette troen, den rette levevei osv., har de mål som er større enn individets mål, mål som er verdt å dø for om det trengs, og leve for, ikke minst.

Gevinsten ved denne opplevelsen av felles sak er at selv den usleste kriminelle, selv en lutfattig tigger, selv en mann som ikke elskes av sin kvinne, selv en kvinne som ikke elskes av sin mann, for den del, kan vinne ære. Konseptet har altså det fantastiske fortrinnet at det er absolutt klasseløst! Rik og fattig står likt. I en verden hvor de bunnløst fattige er i overveldende flertall og hvor de fleste ikke ser håp om noensinne å komme ut av miseren, må dette alternativet, ære, eventuelt en ærerik død, fortone seg som forløsende og sublimt.

La gå at vi ikke liker fanatisk religion, ikke noen religion, for den del. La gå at vi ikke liker diskriminerende kjønnsroller. La gå at vi mener at “den rette levevei” er en tvangstrøye: Æreskonseptet har de militante muslimske bevegelsene bevart, og det er sunt, etter min mening. “Mening” er i det hele tatt nøkkelordet her. Deres liv har mening, mens vi, her, ofte sliter med “meningsløshet” skal vi tro den populære finske forfatteren Paasilinna.

Går det an å gjenoppvekke det problematiske konseptet “ære” i et land hvor det nesten ikke er mulig å dø av sult, hvor flertallet har bolig, helsevern og en sikker grav i viet jord. Jeg mener det går an og at det må gjøres. Vi har for lengst annammet den franske revolusjonens parole “frihet, likhet, brorskap”. Vi undertegnet FNs menneskerettserklæring for et halvt århundre siden. Det eneste som gjenstår er å forstå at vår lille krok av verden ikke er så trygg som vi liker å tro. Oljen vil ta slutt, og når det skjer, vil globale regler ramme oss istedenfor å velsigne oss. I vår egen interesse, om ikke i andres, bør vi kjempe med livet som innsats for den franske revolusjonens paroler og for FNs menneskerettserklæring på den globale arena, som er den arenaen vi tilhører, enten vi melder oss inn eller ut.

Vi må kjempe, mener jeg, så godt vi kan, hver og en på sine premisser, for en mer rettferdig verden, ikke bare for våre egne bankkonti. Vår verdensorden er nylig blitt truet med økologisk kollaps, og en del av den kollapsen handler som kjent om mennesker som lever i nød.