Demokrati og kvinners likestilling

Nå har jeg ruget på dette så lenge at jeg bare må skrive det! Ja, jeg vet at mine barn vil skjems over det jeg her skal skrive, at mine venner vil vende meg ryggen, og at jeg vil risikere den tvilsomme æren å vinne neste pris fra “Fritt Ord”, men jeg orker ikke lenger tie. Jeg har en høne å plukke.

Det er nemlig slik, vil jeg påstå, at demokrati og kvinners likestilling har en fellesnevner, nemlig slagsiden. For å ta demokratiet først, så er det nokså åpenbart hva den slagsiden er, for vi har alle nylig vært rammet av den. Demokrati betyr som kjent at alle kan få lov til å være med på å velge hvem som skal styre landet og at alle kan få lov til å si hvem de vil velge, dersom de ønsker det. Dette betyr igjen at den som leverer den mest brukervennlige (hva nå det enn betyr) valgkampanjen vinner. Nok om det.

Så til slagsiden: Dersom en Bush eller en Ahmadinejad eller Hamas eller Fremskrittspartiet eller Den Grønne Fare vinner, så må en bare pent finne seg i det og tåle konsekvensene. Dersom en ikke finner seg i det, så er man bare ganske enkelt ikke demokratisk, så paradoksalt som det kan synes for noen. Paradokset består i at flertallet av oss mener at at for eksempel Bush var en trussel mot demokratiet. Men han ble jo demokratisk valgt.

Personlig sympatiserer jeg nok mer med Den Grønne Fare, men jeg innser at om det umulige skulle skje, nemlig at dette foreløpig ikke-eksisterende partiet skulle vinne valget, for eksempel ved hjelp av særdeles vittige og fengende politiske reklameinnslag finansiert av Kjell Inge Røkke, som ved et usannsynlig sammentreff hadde sett lyset etter å ha tømt en siste disig grønn drink ved hotellbaren en sen stormfull kveld, og ble økofundamentalist, så ville dette partiet foreta grep som flertallet av velgerne ikke ville like i det hele tatt. (Denne siste setningen ble for lang til at jeg kunne forklare at den hypotetiske drinken til Røkke ble tilført halusinoger, ikke av ham, men av medlemmer av en skummel, likeså hypotetisk økogeriljabevegelse, Den Grønne Fare, forstås, da han, utslitt etter forhandlinger med pressen, en ufin statsråd og evt. ekskjærester, stirret tomt ut i rommet, og derfor ikke holdt øye med hva som ble helt i glasset hans.)

For den som har mistet tråden vil jeg oppsummere at vi nå har en demokratisk valgt økofundamentalistisk regjering som forbyr bruk av bensin-/dieseldrevne personbiler med øyeblikkelig virkning. Tiltakslisten fra den nye økofundamentalistiske regjeringen er selvfølgelig langt som et vondt år, men jeg tror ikke jeg trenger å gå i detaljer. Det bør være klart allerede nå at denne regjeringen er den mest upopulære i Kongeriket Norges historie. Og siden kapitalgeneratoren som brakte den til makten fortsatt lider (oss i mellom sagt) av grønne halusinasjoner, vil den upopulære regjeringen høyst sannsynlig også vinne neste valg.

I mellomtiden har den ansatt en helseminister som har innført tvangsabortering for kvinner som ikke gjennomfører og består “Moderskapskurs”. Fedrene oppfordres også til å ta disse kursene, ikke minst de obligatoriske årlige oppfølgingskursene, slik at de, når kvinnene stryker på oppfølgingskursene, kan overta omsorgen for sine helgebarn. (Forslaget til dette tiltaket kom fra talsmenn for “Foreningen av dårlige foreldres ofre”.)

Kort sagt, en usedvanlig upopulær og seiglivet regjering. Det er demokratiets svøpe.

Når det gjelder likestilling av kvinner, så betyr dette som kjent at det er like mange kvinner som menn i lederstillinger og at “kvinnelige verdier”, dvs. følelser, katter, de små ting, kos, mat og klær skal verdsettes av menn. Så nå er det snart ikke mulig å støte på menn som ikke elsker katter, koser seg i uendelige utlegninger om oppskrifter, og kappsjopper i trendbutikker. Til gjengjeld ser kvinnene på Landskamper på TV, spiller fotball, danker ut hvermansen på joggeturer, og leser pornoblader med sine menn. Likestillingen er kommet langt, etter mitt skjønn.

Men slagsiden, akk, slagsiden!

Kvinner har nemlig også satt sitt preg på økofundamentalismen. Der har de nådd mye lenger enn Den Grønne Fare, og det sågar uten kapitalgeneratorens hjelp. Pelshvaler husker inisialene BB. BB betød Brigitte Bardot. Hun var tidenes største sexbombe. Jeg tør påstå hun enda ikke har møtt sin like. I dag har vi nemlig utallige sexbomber, den gang fantes det bare én, BB. Det hun sa og det hun gjorde var så tungtveiende, kun fordi hun var BB, at det satte sitt preg på historien, nesten på genene og i alle fall på økofundamentalismen. Så i dag er alle genuint kvinnelige kvinner potensielle økofundamentalister etter BB-lest.

BB-fundamentalisme går i korte trekk ut på å verne visse arter, sågar visse årsklasser av visse arter. Det begynte med selunger. På slutten av sin karriere gikk BB over til å opprette farmer for eldre hester. Arvtagerne hennes har vektlagt hvalmødre, katter, spanske hunder og sirkuselefanter, mer eller mindre i den rekkefølgen.

Det er langt fra en pelshvals intensjon å arbeide mot vern av hva det skal være fra dyreverdenen. Men BB-fundamentalistenes prioriteringer oppleves som vilkårlige fra mitt ståsted. Hvorfor er det for eksempel så maktpåliggende at katter skal få nyte retten til å gå fritt rundt og pisse i sandkasser, drite i salatbed, krølle seg sammen i barnevogner og, fremfor alt, torturere ihjel fugler, når Gud og hvermansen skal vernes for en hund som leker fritt ved sin herres side? Hvorfor skal en elsket, velstelt sirkuselefant ikke få lov til å arbeide for fullverdig kost og aktelse, når dens frender sulter, tørster eller skytes i hjel i det fri? Hvorfor er det så veldig maktpåliggende å frede hvalen, når ulven jaktes uten miskunn, og hvorfor er nettopp spanske hunder så veldig inn? Hva med afrikanske barn? Hva med norske fugler?

Og hvorfor må menn jatte med på alt det som damer sier? Det er demokratiets skyld. Flertallet gjelder, og i og med likestilingen av kvinner er det mange kvinner som har to stemmer. Forstå det den som kan.

Sov ikke i timen

Det kan se ut til at pelshvalbestanden stiger. Det later faktisk til å være så mange pelshvaler svømmende rundt omkring der ute at en kan spørre seg om det overhode er nødvendig å fortsette å agitere for arten. Det var i alle fall det jeg var begynt å tro, inntil i dag.

Det jeg trodde, for eksempel i går og i forgårs og i forrige uke, var at alle de tiltakene jeg hadde anbefalt for å forbedre næringsgrunnlaget for pelshvaldrift var blitt implementert spontant og uten min hjelp. Tegn på at så kan være tilfelle er: Forbrukerekstremismen er på retur; ordene terrorisme og terrorister forekom ikke en eneste gang i Obamas tale i Kairo; Amnesty International har omsider innlemmet rett til mat og medisiner i sin definisjon av menneskerettigheter; lyntog er blitt et tema igjen. Og det finnes mange, mange andre og langt større tegn.

Slik sett har vi mye å takke Bush for. Hadde ikke han vært så katastrofal, hadde vi ikke fått noen Obama, og hadde vi ikke fått Obama, hadde pelshvalenes astmatiske stønn fra havbunnen bare blitt stadig svakere og svakere, og rautene fra meg-megere-megest-tilhengerne ville blitt høyere og høyere til alt uavvendelig endte med et saliggjørende siste “puff”. Fortelleren, hvis det enda fantes noen forteller, ville kunne avslutte sin eventyrstund for englene med de kjente og kjære ordene, “og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute”.

Apropos “puff”, så er det med sorg at jeg her må innskyte at min kjære medskapning Tang har forlatt oss. (se http://pelshval.wordpress.com/2008/08/16/pang-og-tang/) Det er ikke så mange av dere som kjenner Tang. Han var jo bare en ørkenrotte, men han var elsket av sine nærmeste. Dette er ikke egentlig noe sted for en fullblods nekrolog, og dessuten kjente jeg personlig ikke kjeledyret Tang, men jeg vil i det minste presisere at han ikke ble offer for noen økologisk katastrofe, til forskjell for hans artsfrender i ørkenen, hvor alt står for fall hvis ikke Vestens store håp, Obama, kan snu utviklingen. Han oppnådde forventet levealder for ørkenrotter, og selv om hans siste timer nok var ganske ubehagelige – forskningen har ikke enda klart å utvikle prosedyrer slik at vi kan tilby våre ørkenrotter en verdig død – hadde han et godt liv nesten inntil det siste.

Med andre ord, og tross Tangs bortgang: Det meste lot til å være på rett vei inntil i dag. For i dag får vi høre allerede på NRKs tidligste nyhetssendinger at politiet skal etterforske forsvarets sikkerhetstjeneste. La gå, det hele kan simpelthen dreie seg om en lapsus, en levning fra demokratiets barndom, en glemt oppdatering av reglementer, eller en storm i et vannglass. Men det minner sørgelig om historier vi kjenner fra land det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Som gammel, meget gammel, pelshval, kjenner jeg at min sløve luktesans våkner til live. Overvåkning har vært tema i demokratidebatter siden lenge før begrepet demokrati ble unnfanget. Nå, med sofistikert datateknologi, har selve konseptet overvåkning en dimensjon som bare “science fiction”-litteratur kunne fabulere om for noen tiår siden.

Dagens nyhet er derfor en påminnelse om at diktatur og “Big Brother” ikke er noe vi trygt kan glemme. Norge er enn så lenge et snilt land. Men ingenting er statisk. Personlig vet jeg ikke om noe land som har oppnådd et rosverdig nivå og beholdt det på en makrohistorisk tidsakse. Og i vår tid skjer endringer med eksponensielt tempo. Det finnes ingen garanti for at den tryggheten vi i dag nyter skal vedvare. Trygghet er noe en må forsvare, ikke noe som er gitt. Faktisk.

Dagens tekst er derfor: Sov ikke i timen.

Og så var det språket

En god gammel pelshval kan ikke stilltiende forbigå et særdeles interessant utsagn fra Utenriksdepartementets pressetalsmann i dag. I forbindelse med at en del norske politikere ikke har fått reise inn til Gaza, uttalte han i et intervju med NRK, og gjentok flere ganger, følgende formulering:

“Vi arbeider mot Israel i forhold til” problemet.

Hm. Arbeider UD virkelig mot Israel? Eller har UD en knute på tråden i forholdet til Israel? Men det var jo ikke Israel det var noe forhold til i denne setningen; forholdet gjaldt problemet, altså det faktum at norske politikere ikke får slippe inn i Gaza. Det er jo fint at UD har et forhold til problemet, for da anstrenger de seg vel desto mer for palestinernes omdiskuterte menneskerettigheter.

Det er selvfølgelig mulig at pressetalsmannen mente å si “vi samarbeider med Israel for å løse dette problemet”. Det er slett ikke godt å vite. Eller kanskje han mente: “I forhold til Israel er vi mer opptatt av problemet”, eller “vi har et annet syn på saken enn Israel” Men han sa altså klart og tydelig: Vi arbeider mot Israel.

Det som gjør denne lille uttalelsen så interessant er at den kan avstedkomme det man på godt norsk kaller en “diplomatic incident” dersom ikke de israelske myndighetene er orientert om at nordmenn dyrker språklig kreativitet. Kreativiteten gir seg først og fremst utslag i uforutsigbar bruk av preposisjoner, noe som skaper spenning, siden leseren eller tilhøreren må gjette hva ting og tang betyr. Det er nesten som å lese en kriminalroman.

Vi, publikum, får nok aldri vite om den israelske ambassadøren fortørnet henvender seg til UD de neste timene, om han skal måtte tilbringe natten som språkkonsulent for sine overordnede i Israel. “Det er virkelig sant, Sjef! Nordmenn velger virkelig helt vilkårlige preposisjoner … Nei, de mente ikke at de jobber mot oss. De mente faktisk at de jobber for oss… Jo, jeg vet det høres rart ut, Sjef, men jeg forsikrer….”

Språkrådet har foreslått at om vi med uttrykket “i forhold til” mener noe helt annet enn “i forhold til”, bør vi vurdere å si det vi mener. Dersom vi for eksempel mener “om” eller “sammen med”, kunne vi forsiktig prøve å bruke “om” eller “sammen med”. Vi har nemlig de siste årene sett en tendens til at “i forhold til” erstatter de kjedeligste preposisjonene som “med, ved, om, til, fra” og en del andre uttrykk som er utgått på dato, som “på grunn av, vedrørende, med hensyn til”. Jeg frykter at vi nå går inn i en epoke hvor alle disse ordene skal erstattes av “mot”. Da vil nok antall skilsmisser stige de neste årene. Men om skilsmissestatistikken har jeg ikke tenkt å skrive.

Se Språkrådets advarsler om bruk av ordet “forhold”

Sannhetskommisjonen

Når et lands folk deles i to grupper som hater hverandre, kan det gå riktig ille. I Norge har man ikke forståelse for slikt fordi uansett hvor mye de Rød-grønne og Fremskrittspartiet hater hverandre, så begås det ikke mord, voldtekt eller tortur i den ene eller den andres navn.

Noen vil kanskje hevde at normale nordmenn er så fredelige at de aldri, aldri, aldri vil kunne finne på å gå til grusomme håndgripeligheter. Men også nordmenn er mennesker. Mennesker er fryktelige når de blir tirret, eller, for å si det på en rundere måte: mennesker er den farligste av alle klodens arter.

Pelshvaler blir ikke jaget for tida, ganske enkelt fordi det er så få av dem at pelshvaljakt er ulønnsom. Men skulle en eller annen finne på å korsfeste en av mine kalver, så kan jeg ikke stå inne for at jeg ikke vil rive vedkommende i småbiter, uten hensyn til all verdens konvensjoner. Skulle noen ta mine brødre og søstre til fange, stenge dem inne på ubestemt tid, eksperimentere med dem, sulte dem, gi dem elektriske støt, henge dem opp, skyte dem, osv. … Jeg kan ikke garantere at mine fredelige prinsipper ville overleve noe slikt.

Om vi forestiller oss at finanskrisen ødelegger det meste, noe jeg ikke tror, kunne status i 2025 være noe sånt: Arbeidsledighetstall er upålitelige, men i hver tredje husstand er det ingen som mottar fast lønn. Arbeidsledighetstrygd utbetales av og til, sosialkontorene har ingenting å gi. De få gjenlevende bankene soper til seg gjeldsslavers boliger og stadig flere må flytte inn hos slekt og venner. Vi har høy inflasjon, og det som før var en normal lønn dekker ikke prisen på mat og strøm. Folk dør av sykdommer de tidligere kunne fått behandling for. Gatene er farlige og man kan ikke stole på noen. De som har råd til det, beskytter sine hjem med strømførende gjerder og kameraer. og politiet jobber for høystbydende. Boligene våre blir solgt til rike Lichtensteinere og Kirgisere, og en stor del av befolkningen rusler skitten og frysende gatelangs og snuser på duftene fra restauranter hvor de som tjente på finanskrisen tilbringer lystige kvelder.

Presidenten heter (pelshvaler er nøytrale av prinsipp) Siv Halvorsen. Hun er rålekker i hvit ettersittende pels, og hun taler hypnotiserende til oss fra skjermer på hvert gatehjørne om “fellesskap”. Under hver skjerm står det en liten skare og lytter.

Til dette bildet kan jeg med største letthet tilføye uendelige detaljer, la det være aldeles klart. Det er nemlig slik at så mye verden enn har forandret seg siden 1945, så er det mye som ikke har forandret seg i det hele tatt, snarere tvert i mot. Og bildet jeg antydet konturene av, er ikke nytt, ikke gammelt, ikke noe som helst, bare tidløst.

Og derfor må jeg også tilføye enda noen sørgelige linjer til mitt tankeeksperiment, for en dag skjer det som før eller siden må skje under slike omstendigheter: Et skudd fyres av inne i en forsamling hvor også Siv Halvorsen er til stede. Og så har vi det gående.

Jeg sier ikke mer. Dette var jo bare et grusomt tankeeksperiment. Det som derimot ikke er hypotetisk, men helt sikkert, er at om noe slikt mot formodning skulle skje her, vil Norge bli delt i to, ikke vertikalt men horisontalt, og mange, mange liv vil bli ødelagt.

Etterpå, når det igjen blir orden, når lønningene blir utbetalt til rett tid, når folk igjen har egne tak over hodet, fastlege og skolegang og råd til minst 5 appelsiner i uka, når alt tilsynelatende er såre vel igjen, så vil nordmann se på nordmann, på trikken, hjemme hos gamle mor/far, på foreldremøter, på jobben, på nabolagets sankthansfester, og klappe igjen kjeften. Det vil bli en øredøvende taushet om det som skjedde. Det vil bli en taushet så total og iskald at selv barnebarn vil fryse i søvne i mange år fremover, hvis ikke det opprettes en sannhetskommisjon.

Hvordan en sannhetskommisjon bør arbeide, aner jeg ikke. Hvordan sannheten skal fram aner jeg enda mindre. Men den må fram! Mann mot mann, på klingen, må det kjempes om sannheten. Hvem gjorde hva mot meg, mot oss? Hva tenker du som gjorde dette om hva du har påført meg/oss? Hva ville du ha tenkt om dette ble gjort mot deg/dine?

Dette kan bli en meget tidkrevende prosess, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Straffen, dersom en blir funnet skyldig, er anger, skam. La dem angre, la dem kjenne skam, slik de fleste av oss er i stand til å angre og kjenne skam, og la oss andre tilgi, slik de fleste av oss er i stand til å tilgi, når det finnes formildende omstendigheter. Noen kan ikke tilgi – vel det blir deres problem.

Verre er det at det finnes dem som ikke vil kjenne skam, ikke vil angre. Dem får vi følge med, slik vi følger med andre kriminelle, og dømme dem ved neste korsvei i alminnelige domstoler.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne tro på en rettferdig sannhetskommisjon!

Katalogpesten

Mellom de to verdenskrigene skrev en del forfattere politsk science fiction. Det man særlig fryktet og skildret var kommunistspøkelset og “teknologien”. Selv så seint som på 70-tallet kunne man enda høre folk som ivrig hevdet å være motstandere av “teknologien”.

En roman jeg husker, skrevet i 1931, skildrer et samfunn hvor det ikke finnes fattigdom, hvor alle er pene og vennlige, hvor alt er rent og ordentlig, hvor ingen har den minste lyst til å gjøre noe galt. Man arbeidet, man ble underholdt, og man hadde ingenting å klage over. Kjønsdrift var ikke lenger et skummelt tema, ettersom alle kunne kopulere med alle, uten frykt for å bli gravide og uten følelsesmessige komplikasjoner. Sex var i det hele tatt bare en del av underholdningstilbudet. Man kunne velge utseende, sitt eget og sine barns, fra en katalog. I alle leiligheter var det store skjermer, toveisskjermer, hvor man så underholdning og hvor man ble observert av myndighetene. Man ble i det hele tatt mildt og bestemt overvåket. Privatliv hadde man ikke behov for, siden man aldri gjorde noe hemmelig, og ikke hadde man det heller. Alle var like, bortsett fra utseendet, som det altså fantes en del varianter av, og sorgløse. Jeg må lese den boken igjen!

For nå er vi der, sånn omtrent. Rundt oss raser krisen, og for størstedelen av verdens folk er krisen et mareritt magna grada. Men vi har våre pene, rene, lettstelte hjem, våre gigantiske skjermer som underholder oss. Vi kan velge utseende fra en katalog, og ikke har vi laster utover det at vi av og til spiser og drikker for mye. Vi kan kopulere uforpliktende og bytte ikke bare partnere men venner slik man bytter antrekk. Privatlivet gir vi selv avkall på lenge før myndighetene rekker å gripe inn i det. Det er slett ikke nødvendig å overvåke oss, for vi gjør unasett helst hva de andre, spesielt kjendiser, gjør.

Vi slipper fjernsynskameraer inn i våre hjem og blir fulgt fra time til time av et begjærlig publikum. Ved å bli med i et “reality-program” blir vi jo selv kjendiser, og hva er vel mer attraktivt enn å være filmstjerne i eget liv? De av oss som ikke vil trekke berømmelseshungeren så langt, kan nøye seg med Facebook eller andre nettsamfunn. Der er man venner med alle som kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner noen. Vi fremstiller oss som kjekke, populære, fornøyde og vellykkede og blir det, bare ved å se våre fremstillinger av oss selv. Nesten alle er vi like. Er ikke det fint?

Våre interiører, våre neser, våre pupper, vår humor og vårt privatliv: Alt kan velges fra katalog. Det er ufarlig, sterilt, pent og ordentlig. Ute raser økokrise, finanskrise, midtøstenkrise, fattigdomskriser, og havet stiger. Men vi har det trygt og godt.

På andre siden av gata der jeg bor, følges 6 ektepar fra time til time av en gjeng kamerafolk. Hvor de går og står, er kamerafolkene hakk i hælene på dem. Selv snubler jeg i dem stadig vekk i nærbutikken og på vei ut min egen dør. Jeg noterer at de ser sympatiske og “helt normale” ut. De er hollandske, men de har lært seg språket, som de snakker med god, litt stiv uttale og med få grammatiske feil. Jeg ser de konsentrerer seg når de snakker, og det finner jeg rørende. Oppgaven deres er å pusse opp et hus her, og det paret som blir igjen, får eie huset. De er å finne på katalogsidene over “arbeidssomme, flinke folk”. Gevinsten er stor, og publikum vil sikkert glede seg med vinnerparet og tenke “det har de fortjent!” For ti år siden hadde store deler av publikum vært nedlatende overfor mennesker som blottstilte seg, for den gang fant man frivillig avkall på privatliv blygselløs. Er det forresten noen husker hva ordet bluferdighet betyr?

Selv pelshvaler har sluttet å skrive private brev, men legger sine brev ut på nett. Sånn kan det gå.

Uten humor

Hvorfor maser pelshvaler så fælt om dette med Palestina? Det er jo ikke bare palestinere som utsettes for urett. Hva med Burma? Darfour? Kongo? Zimbabwe? Usbekistan? Sri Lanka? Hva med de utallige andre landene hvor korrupsjon, statsdreven lovløshet og hjerteskjærende fattigdom er regelen heller enn unntaket? Og hva med kvinnene i Afghanistan, og kvinner i land hvor det praktiseres omskjæring av kvinner?

Så sant, så sant!

Det fantes en tid da noen barn, i det minste, ble lykkelige for å få en globus i julegave. Den gangen ble kloden ansett for å være en spennende og, ikke minst, løfterik plass. Kloden var nok ikke på langt nær så vakker, selv ikke den gang, som vi trodde, men det var vi lykkelig uvitende om. Nå vet vi mer. Vi vet en god del om fattigdom, noe ingen kan gjøre noe med, skal vi tro det vi har sett så langt, og vi vet en god del om forbrytelser mot menneskeheten, noe det så langt heller ikke gjøres stort med. Både fattigdom og forbrytelser mot menneskeheten har globalt omfang. Kloden er så visst langt fra vakker.

Men palestinernes situasjon skiller seg ut på ett svært vesentlig punkt.

Dersom politiet i Norge skulle finne på å begå overgrep mot befolkningen, vil det med rette bli et ramaskrik. Man forventer her at politiet oppfører seg ordentlig. På samme måte kan vi si at det av alle andre land som påberoper seg demokratiske tradisjoner, god økonomi, moderne og vestlig tenkesett gjennomsyret av rettsprinsipper, forventes at de oppfører seg ordentlig. Dersom slike land avviker fra det man forventer av dem, oppleves avviket som svik av verste sort. Konsekvensen kan i siste instans bli en tverrnasjonal, dyp tillitskrise. Det begynner kanskje med at man har mistillit til helsevesenet eller finansfolk eller politikere generelt eller NAV. Men det kan fort utvikle seg til noe langt mer skadelig, nemlig at man mistror ikke bare de aktuelle landene, men selve det politiske systemet. som vi deler, hva enten vi kaller det “demokrati” eller “kapitalisme”.

At afghanske menn tradisjonelt undertrykker kvinner overrasker ingen, aller minst afghanske kvinner. Det har de gjort så lenge noen kan huske, og de hevder at de står i sin fulle rett til å gjøre det. De pretenderer ikke å være “demokratiske”. At demokratiets fanebærer USA betalte for dødsskvadroner i de fleste land i Latin-Amerika helt fram til slutten av 80-tallet, var derimot ikke bare sjokkerende men så flaut at det ble forbigått i vantro taushet av vår egen presse. At USA selv i vår tid betaler for Israels overgrep mot nabolandet Palestina, et land Israel riktignok ikke anerkjenner, tvinger oss til å trekke i tvil, ikke bare USAs demokratiske oppriktighet, men også vår egen. USA er nemlig vår viktigste allierte. Når USA og Israel behandler palestinerne som rotter (en art som med fordel kan tilbakeskjæres) bryter de prinsipper de selv hevder (blant andre: palestinere er mennesker, og mennesker skal ikke tilbakeskjæres).

At palestinerne av og til rammer Israel med hjemmelagede bomber, kan vanskelig oppfattes som annet enn ynkelig selvforsvar. De har tatt livet av 21 israelere siden 2002. Bare i 2008 krevde veitrafikken i Israel 444 liv. (http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/129092)

Også Israel hevder å handle i selvforsvar. Men de flere hundre stakkarene som årlig drepes i Israels trafikk er åpenbart ikke så verdifulle som de 21 / 7 = 3 pr. år som drepes av desperate palestinere, ellers ville det blitt investert 444 / 3 = 148 ganger mer på nye trafikale tiltak enn på krigføring. Det bør være åpenbart at det ikke er selvforsvar som driver Israel i denne saken, men andre motiver som ikke er like lette å argumentere for utad og som derfor overhodet ikke blir nevnt.

Krigen i Gaza er over for denne gang, og man håper på en varig fredelig ordning. Eller gjør man det? Er ikke også dette håpet like så falskt som Israels påskudd? Man vet jo meget godt at Israel ikke først og fremst ønsker fred, men noe annet. Inntil man får nevnt dette “annet” ved navn, inntil man kaller en spade for en spade, vil Israel fortsette å spise bit for bit av Palestina, sulte ut og traumatisere palestinere, og på alle måter gjøre det umulig for dem å bli sunne, velfungerende fredelige mennesker. For hver drepte palestiner, finnes det mange flere invalide, traumatiserte, fortvilede og desperat forvrengte sjeler i det stakkars landet. Hvor lenge skal vi stå avmektige å se på dette?

Svaret er meget enkelt. Vi skal måtte se på det inntil ett av to ting skjer: 1) pressen ikke lenger gidder å befatte seg med emnet 2) det blir satt navn på Israels egentlige motiver slik at fredsmeglerne endelig kan få drøftet den egentlige saken.

Er det noen som lurer på hvilke av disse to variantene blir utfallet? Det gjør faktisk jeg. Siste ord er ikke sagt om Palestina. Palestinerne selv er det ikke mye igjen av, men muslimsk fanatisme i alle land næres av Palestinas martyrium. Cuba ville aldri ha overlevd om ikke USA hadde sørget for at det lille øyriket fikk heltestatus blant verdens undertrykte folk. Om palestinerne selv gir opp, vil Palestina aldri bli glemt, slik armenerne ble glemt. Armenerne var alene, men det er ikke palestinerne. Med vår feighet er vi, de “andre” vestlige landene, USAs og Israels allierte, i ferd med å skape oss en formidabel fiende.

Replikk om antisemittisme

Til de som i mangfoldets og toleransens navn holder seg for gode til å respektere religioner og kulturer som avviker fra vår egen humanistiske, åpne og på alle andre måter utmerkede kultur og religionsfrihet, vil jeg si at det ikke er en mannsalder siden man i Vest-Europa praktiserte rasehygiene. Norge og andre ikke-tyske nasjoner løftet som kjent ikke en finger for å stoppe rasehygienens mest uhyrlige konsekvenser før vi faktisk selv ble invadert og okkupert.

Den gang gjaldt det antisemittisme. I dag gjelder det fortsatt antisemittisme. Palestinere og arabere er jo som kjent også semitter. Men det er ikke lenger rasehat som er motivet for antisemittisme, og dermed er dette begrepet blitt en anakronisme. For det er faktisk staten Israel som begår de fleste “antisemittiske” overgrep for tiden, noe som fra et rase-orientert perspektiv er et paradoks.

Nei, problemet er at vi ikke liker kulturen deres. Vi liker ikke deres kjønnsroller, deres opptatthet av ærbarhet, ære og lignende. Vi liker ikke at de har mange barn, at de tror på en gud, den samme guden vi så skinnhellig trodde på for få år siden. Vi liker dem ikke, ganske enkelt. Vi er kommet lengre, synes vi, og vi er helt sikre på at det ståstedet vi har i dag, som avviker dramatisk fra det ståstedet vi hadde for bare 30 år siden, er bedre enn deres. Vi tenker ikke på at det ståstedet vi har i dag antakelig vil virke like latterlig om 30 år som det vi for tretti år siden hadde virker på oss i dag.

Svært mange av oss er kommet til at roten til all ufred er religion. Man avskyr altså ikke bare kulturen deres, men også religionen. Dermed gjør vi oss dobbelt skyldig i brudd på Menneskerettighets­konvensjonen, som prediker respekt for andre kulturer, religioner og raser.

Vi her er jo hevet over religion. Vi trenger ikke slikt. Tror vi. Vi tror på alternativ medisin, kjendiser, trim, egen toleranse, varig velstand, god mat, moderasjon, sex, konsum, investering, fotball og jubileumstaler, bare ikke på noen gud. Vi er trosnøytrale, tror vi, i den salige tro at det vi tror på ikke er tro men viten. Vi har store problemer med rusmisbruk blant unge, økende kriminalitet, psykiatriske problemer, voksende kynisme, rovbruk av naturressurser, fremmedgjøring og sosial fragmentering, men vi er salige i vår tro på at vi har funnet de mest avanserte løsninger på det meste.

Trosnøytralitet er i det hele tatt et begrep som bør slettes fra språkkartet. Pelshvaler og nordmenn kan nok hevde at de ikke er villige til å drepe mennesker på grunn av sin tro, eller manglende tro, men om vi ble sultne nok, kunne kanskje noen av oss … ja, hvem vet hva mange av oss ville gjøre da?

I den hellige trosnøytralitetens navn går vi til felts mot religion, blant dem verdens største religion, Islam. Gudskjelov er muslimer flest fredelige. For om de ikke hadde vært det, hadde vår lille oljeboble ikke klart å beskytte oss mot sinnet som våre krenkelser med rette hadde vekket.

Rasehat er ikke lenger inn, men antisemittismens arvtager blomstrer.

Jeg vil ha en blå ballong

En pelshval kjenner ingen landegrenser. Dermed er pelshvalen på sett og vis en verdensborger, selv om den aldri har vært i Mongolia, for eksempel, eller i Bayern. Pelshvalen beiter her og der langs kyster, myser nærsynt på telt langs bredden og på barbente unger som leker mellom gresstuster og søppel, der det finnes både gress og søppel. Det later nemlig til å være negativt samsvar mellom gress og søppel: Jo mer gress, jo mindre søppel, og omvendt, forutsatt at kumøkk ikke defineres som søppel.

Langs Norskekysten er det lite søppel, desto mer gress, og pussig nok også lite kumøkk. Her bor folk ikke i telt. De har vinduer i sine boliger, så man kan se selv om man er nærsynt at flesteparten av dem tilbringer kveldene foran blafrende skjermer som utstråler sterke og skiftende farger. Disse skjermene tilfører her mye av den åndelige føden mennesket later til å trenge en god del mer av enn andre arter.

På samme måte som folk andre steder, søker folk her adspredelse, trøst, glede. Det gjør de blant annet ved å se på vanndrivende skrekkfilmer eller ved å krige med data-uhyrer. Forstå det den som kan. Denne artens hjerne er i sannhet et mysterium.

I sine små kokonger ved sine skjermer holder innbyggerne ved den lange kysten den globale virkeligheten fra livet. Om dagen, når de møtes over kaffekopper på arbeidsplasser, kan de dele inntrykk fra gårddagens sendinger og føle seg som ett folk, med ett språk, til forskjell fra andre folk med andre språk. Da er de i en stor kokong. De håper i fellesskap at de lune husene deres skal få bestå, at bombene fra Midt-Østen aldri vil lande her, at ørkenspredningen aldri vil strekke seg hit, at isen fra nord aldri vil komme tilbake.

Tenk om alle disse velfødde, veltrente hjernene, disse mysteriene, i fellesskap kunne ha oppfunnet egget! Tenk om de kunne klekke ut hvordan det som tross alt er igjen av klodens fabelaktige ressurser kan fordeles mellom klodens mange folk, slik at det blir mindre søppel og mer gress også langs alle andre kyster. Da vil det bli gode tider for oss pelshvaler.

Menn som hater kvinner

På en skole i Tyskland har en ensom skoletaper gått fra konseptene og drept 8 skolejenter og tre kvinnelige lærere. Ytterligere 7 jenter ble skutt, men overlevde. Av de femten drepte var altså 11 kvinnelige. Knapt en tilfeldighet. Og han er ikke den eneste kvinnehateren, selv om ikke alle kvinnehatere går hen og skyter sine hatobjekter. Man kan spørre seg hvorfor kvinner blir lagt for slikt grenseløs hat av en god del menn.

Er det noe galt med menn? Er det noe galt med kvinner?

Når kvinner blir drept, er det kvinner det skal sørges over. Det er alminnelig folkeskikk, men pelshvaler eier ikke folkeskikk så også kvinner skal få sine pass påskrevne her.

Mange europeiske kvinner har mye til felles med medlemmer i den baskiske separatistbevegelsen ETA. Det de har til felles er ikke “terrorismen”, i hvert fall ikke i betydningen “drap”. Nei, det er noe annet, nærmere bestemt suggerende og retorisk bruk av det eggende ordet “VI”, som i “vi er blitt brent, drept, voldtatt, …” Og det er sant at baskere og kvinner en gang ble brent, drept, voldtatt, osv. Det er ingen tvil om det. Men de færreste av dagens europeiske kvinner og nålevende baskere har opplevd å bli brent eller drept. Voldtekt er et annet kapittel, riktignok.

I senere år har humanitære organisasjoner merket seg at voldtekt brukes systematisk i krig. Og det er en krig der ute. Jeg tenker ikke på Balkan eller Kongo, men på den evinnelige krigen mellom kjønnene, hvor hver og en, i en viss alder, går til drøye ytterligheter for å nedlegge byttet, eie det, få det på knærne, og på dette feltet er kvinnene nok på langt nær så uskyldige som de vil ha det til.

Dette er en krig som aldri vil ta slutt så lenge kvinner og menn har slik ustyrlig og primitiv lyst til å pare seg (biologisk sett fordi de er programmert til å få barn) – og vi får håpe de fortsetter med det en stund til ellers vil vår sagnomsuste art slippe opp for arvinger. I en viss alder tar de alle ustraffede midler i bruk for å tilegne seg det mennesket som tenner dem. Det gjelder kvinner, det gjelder menn. Det som ikke straffes er lov, men for mange kvinner er diskresjon på dette området utviklet til en edel kunst, så de avslører ikke sine metoder – noe menn gjør med desto større bravur – men poserer som omsorgsfokuserte, hensynsfulle, osv., osv., osv. fredsengler.

Etter den søte kløe, eller som i tyskerens tilfelle, når den søte kløe later til å utebli, kommer som kjent bakrusen. Dette skjer oftest når motpartene har oppdaget at de er hverandres fangevoktere. Da er det at menn begynner å snakke om kastrerende kvinner, mens kvinner snakker om uempatiske menn (for dermed å antyde i samme stenkast at motparten er psykopat). I denne leken er kvinner og menn like infame, men menn har ett fortrinn, som også er en viktig akilleshæl: På dette stadiet kommer de nemlig på at også deres mødre var kastrerende, mens kvinner ofte beholder et tilgivende syn på fedrene. Kvinner har dessuten den politiske agendaen på sin side. Det betyr i praksis, velgerne, og av dem er som kjent mer enn halvparten kvinner.

Dermed kommer jeg tilbake til dette forføreriske deilige ordet “VI”, som ETA bruker for å vedlikeholde en anakronistisk myte om at baskere undertrykkes, og som kvinner bruker for å vedlikeholde sitt saliggjørende selvbilde. Kvinner faller meget gjerne tilbake til offerrollen. Tok far for lite av husarbeidet, så gikk ikke mor ikke av veien for å bone gulv i julestria (på knærne, “for at det skal bli ordentlig gjort”). I dag finner mødre mer tidsriktige former for selvpining for å sette på spissen hvor mye mer hun utsletter seg selv enn far.

Menn husker både mors, eks-kjæresters og koners selvkorsfestende spill, lagrer minnene og sitter igjen med kvinnehat. Kvinner, som ikke hater sine fedre, har ett problem mindre enn menn, men til gjengjeld hates de for hva de er og for hva deres mødre var og for hva deres vakre, forføreriske døtre blir.

Det triste i alt dette er jo at noen menn og kvinner er, for det første, hederlige og for det andre ekte omsorgsfulle, hengivne, kjærlige – det gjelder både kvinner og menn – for det andre lykkelige i sine parforhold. Også de rammes av kvinne-/mannehatet. Også de kan bli skutt, voldtatt, anklaget og hatet.

Urettferdig, altså. Men urettferdighet er krigens vesen. Man kan spørre seg om det kanskje ville være en ide om kvinner og menn opprettet en krigsdomstol hvor subtil ikkefysisk vold ble analysert og margsløyd. Oppgaven for en slik domstol ville ha mye til felles med en domstol for finanskrim: skadene er ufattelige, men det er umulig å bevise noe som helst.

Det snør, og snør … (globalt perspektiv)

Da noen fant det nødvendig, i dag, å minne meg på at de har det verre i Gaza, ble jeg flau. La gå at det ikke en gang er farbart på ski der jeg bor, hvor det ikke er noen som legger løyper og hvor det er så mye løssnø at jeg ikke orker lage mine egne. La gå at det har vært tåke og gråvær over det store islagte vannet vårt i ukesvis. Men nettopp snøen rundt veggene mine sørger for at jeg har det lunt og godt inne, og jeg har rikelig med ved. Og massevis av mat, for den del.

Jeg forberedte meg på en helg innendørs. Det blir stusslig for hunden, men er det min skyld at det ikke er føre til noe som helst? Men så var det en velvoksen mann på jobben som foreslo å lage tunneler i hagen, til hunden altså. Jeg vurderte et øyeblikk i ramme alvor å følge rådet hans. Ikke fordi tunneler i hagen ville løse mosjonsbehovet til hunden min. Så langt i fra. Men fordi det lyste i ansiktet på min kollega. Et lite øyeblikk så jeg for meg denne halvfremmede mannen slik han må ha vært en gang for mange, mange år siden. Han som nå er nærmere 1,90 høy, en ansvarsfull familiefar og ektemann, en dyktig og seriøs kollega, var en gang knapt en meter høy, ivrig og forventningsfull, glad i kakao og boller, med stritt hår som sto til værs og forventningsfulle blå øyne… Jeg ser for meg at faren hans tar spaden fra hjørnet i garasjen og går ut for å lage tunnell i hagen. Jeg er absolutt sikker på at så skjedde. Minst en gang i denne eks-guttens liv, har far tatt spaden og laget minst én tunnell for å glede sønnen sin og sønnens kamerater. Når de først var i gang i fars tunnell, så fortsatte jo guttene for egen maskin, forstås, og snart var hele hagen en eneste labyrint av tunneller i snøen.

Så stor var gleden jeg så i ansiktet foran meg, og det nesten synlige minnet av å være guttevalp når far har laget tunnel, at jeg et øyeblikk selv følte glede ved tanken på å krype rundt i tunneller i snøen. Og ganske riktig: Graver jeg langt nok ned i minnene, så finner jeg snøhuler med stearinlys og barnestemmer fra de tilliggende hulene. Barnesamfunn. Det vi drev på med var inderlig viktig for oss. Hva mer er, det er inderlig viktig den dag i dag. Slike minner polstrer oss når det steinkalde gråværet ligger i mange uker over landet, når snøen laver ned og må måkes dag etter dag, selv når vi har jobbet full dag og mener vi har rett til å hvile.

Jeg er sikker på at min kollega vil lage tunnell i snøen til sønnen sin. Kanskje holder han på med det nå. Jeg er sikker på at sønnen til min kollega en gang vil lage tunnell i snøen til sine barn, forutsatt at det enda finnes snø når det blir hans tur. Slik går gledene i arv. Ikke bare gledene. Slik går vern mot motløshet i arv. Det er like før jeg beklager at man i Gaza ikke en gang har snø.

Innvandring

Det later til at den ulovlige innvandringen bare øker og øker. Skummelt, altså. Det må stoppes. Jeg har ikke noe imot utlendinger hvis de er utdannede og ressurssterke, men hvordan skal det gå når vi får inn alle disse forfulgte, voldtatte, torturerte, sultne eller hiv-syke analfabetene? Hver og en av dem er en udetonert mine. Slike folk kan tørne når som helst og drepe hele familier med øks, sine egne og andres, i ett eneste desperat øyeblikk. Vi kan ikke ha dem. Send dem tilbake. Hvis de kaster passene sine for ikke å bli hjemsendt, så send dem ut likevel, hvor som helst. Oppbevar dem i verste fall i flyktningeleirer på svenskegrensen. Da blir det fort slutt på Svenskehandelen og.

Det vil komme mange flere. Horder. Disse folkene følger ikke trafikkregler, de bare drar dit hvor det finnes penger. Så fort de har klart å rane til seg en mobiltelefon og en datamaskin, begynner noen av dem med menneskehandel, og så følger nettsvindel og annet svineri. De har familier i sine hjemland, hvor ørkendanning, dødbringende sykdommer, tortur og krig krever stadig flere ofre. De trenger raske penger, og hvorfor skulle de ikke svindle? De er jo blitt snytt, slik de ser det, for de aller mest basale menneskerettigheter. Og her er det lett å svindle, later det til, for folk vil gjerne bli lurt: Om du markedsfører et tilbud på 200.000 mot en investering av 10,000, er det utrolig hvor mange som slår til. Hele kommuner har gått på lignende limpinner.

Vi kan ikke ha dem. Vi kan ikke stole på dem. Rettferd, aktelse, orden og det gode liv har en helt annen betydning for dem enn for oss. De og vi er uforenlige. Vi tror på demokrati. De vet ikke hva demokrati er. Vekk med dem.

Det finnes millioner, kanskje billioner av dem, og de kakker på Europas dører og vil inn. Nå har vi ikke lenger ordentlig grensekontroll fordi vi er i Schengen. Da får vi bygge murer rundt landet vårt, 5 meter høye betongmurer med glasskår sådd i sementen før den størkner, med elektriske piggtrådgjerder på toppen. Etterhvert som tiden går, når menneskesmuglerne får råd til å kjøpe lavtflygende privatfly, så vil man i hver og en bygd daglig se menneskebylter hjelpeløst hengende i fallskjermer falle til jorden. Mange vil sikkert dø når de lander, for de har aldri fått timer i fallskjermhopping. Når den tid kommer må hver by og bygd utrustes militært til å fordrive inntrengerne. Kanskje det er en jobb for Heimevernet? Det er jo synd om noen blir drept, men de dør uansett i bråtevis lenge før de kommer hit, og de får heller ordne opp i sine egne land. Det er da ikke vår skyld at de sulter. Og se hva de selv driver med langs Somalias kyst. Det er jo snart ikke mulig å kjøpe billige råvarer og underbetalt arbeidskraft noe sted på grunn av alt sjørøveriet.

Også kystvern må rustes opp, for smuglerne vil etterhvert bringe ofrene sine i ubåter. De frakter allerede kokain i ubåter. Det er dyrt å reise med ubåt og privatfly, og denne trafikken vil måtte finansieres med desto mer nettsvindel og kokainhandel. Biltyveriene som vi har levd med i noen år nå blir bare småtteri mot det som geniale selvlærte hackere kan gjøre med våre bankkonti.

Skulle det gå så galt som noen spår, at landet vårt blir så nær som ubeboelig fordi Golfsstrømmen gir seg, så får vi heller komme tilbake til saken. Da kan vi kanskje forhandle om å få flytte Oslo sentrum til, la oss si, en fruktbar vik på Nordafrikas kyst, mot at de andre får overta vår boligmasse her. Et generøst tilbud fra vår side, vil jeg tro, siden vår boligmasse er av meget høy standard i verdensmålestokk. Vi på vår side vil jo bli nødt til å lære arabisk, gå med skaut og omskjære våre døtre, men vi er jo de første til å innrømme at man må rette seg etter vertslandets regler.

To sider til en sak

Når naboen din opphisset ber deg undertegne skriftlige bekreftelser om ting og tang fordi fordi hun vil gå rettens vei for å frata mannen samværsrett med barna, tilsier sunt vett at du veier sine ord og dine handlinger. Det kan lett bli meget ubehagelige konsekvenser av sånt no’. Du gjør rett i å tenke: “hver sak har gjerne to sider”. Hun sier han er psykopat, men er han virkelig det? Det kan kanskje ikke utelukkes, men vi har hørt det så ofte før: NN “er jo en rå psykopat!” Skulle vi ha trodd det hver gang vi hørte det, ville andelen psykopater i vårt land vært skremmende høy.

En sak har to sider, ja. Det har vi fått med oss, men hva betyr det? Hvis så naboen din blir drept, og det er godtgjort at mannen hennes var den som drepte henne, hva bør du da tenke? Det er det kanskje delte meninger om. Sarkasmer og sårende verbale angrep er ofte kvinners viktigste arsenal. Noen bruker sågar sarkasmer mot dem de er glad i. Kan hende offeret hadde en giftig tunge. Men de fleste vil vel si seg enige i at å drepe kvinner på grunn av deres sarkasme er å trekke ting litt langt. Loven vil i alle fall være meget klar på det punktet.

La oss si at din hund kommer i skade for å drepe tre av naboens sauer, og han forlanger ikke bare erstatning for sauene, men avlivning av hunden din, din beste venn. Du nekter. Da tar naboen en rifle og skyter samtlige av dine 1200 sauer (vi forutsetter at både du og naboen din er sauebønder i Australia – barskt land, Australia). Hva er det? Ok, la oss si at det er to sider av samme sak, men loven ville så klart se langt mer alvorlig på din nabo enn på deg. Naboen ville bli puttet i fengsel, helt klart, men du ville antakelig slippe med en symbolsk bot.

Guttungen din har slått seg vrang. Han skulker skolen, og politiet har en gang kommet hjem til deg for å ta en prat med ham og dere, foreldrene, fordi de tok ham i å hasje like utenfor skolegården. Guttungen føler seg utdriti, og en dag tar han og en annen kompis og kaster stein på den forhatte purken. Det var bare to steiner, men den ene traff godt. Politimannen mister selvkontrollen og skyter, og gutten din er plutselig død. (Sant nok, dette skjer heller ikke i Norge, om ikke annet fordi politiet ikke har lov til å bære våpen i vanlig ordenstjeneste.) Men det har skjedd andre steder, og særlig ett sted har det skjedd mange, mange ganger. Selv om guttene ikke kastet noe som helst.

Nå har du riktignok ett barn til, en liten jente. Kona di er ute og triller veslejenta i 50 kilometers sone. Så kommer det én farende forbi i 80 kilometers fart, så kona di må rykke barnevogna nesten ut i grøfta. Hun skriker og knytter neve etter kjøretøyet. Da bråbremser det, rygger på hvinende hjul, og sjåføren hopper ut. Han går med avmålte skritt mot henne og hveser lavt: Hva var det du sa? Hun er fortsatt så sint at hun nesten ikke vet hva hun heter, og hun lirer av seg en tirade om macho-gris og penisforlengelse og hva vet jeg.

Nå er det så at råtassen er en muslim, eller en jøde. Og er man det ene eller det andre av de to, så liker man ikke å bli kalt “gris”. Er man en norsk MC-bølle, liker man heller ikke å høre for mye om “penisforlengelse” eller lekser som “har du ikke fått nok hos kona di, får du heller gå hjem til mamma og patte litt på henne”, og slikt. Se nå godt på hver av dem, der de står foran din rasende kone og ditt barn – begge fulle av sprutflekker etter forbikjøringen. Se på den helnorske, den jødiske og den muslimske råtasssen. Alle dem ville jeg, til like med din kone, kaldt krapyl (som tidligere småbarnsforelder er jeg lidenskapelig mot råkjøring) selv om jeg kanskje ikke ville ha hatt hennes dumdristige mot. Og siden det ikke er jeg som står der, langt mindre jeg som trassig skjeller ut krapylet, er det ikke jeg som blir skutt i magen. Tre skudd, et muslimsk, et jødisk og et helnorsk.

Det var synd, det der. Du har jo allerede mistet din sønn på blodig urettferdig vis, og nå er dessuten veslejenta di så traumatisert at hun bare har mørke øyne, og aldri ler hun mer. Derfor er det at når du, gjennom pressen, finner ut hvem de tre morderne er (det skal heller ikke kunne skje i Norge), tar du rifla di (hvis du har våpenlisens) og drar hjem til hver av dem. Trenger jeg å si mer?

I retten blir det prosedert i ditt forsvar at du var fra deg av sorg, at handlingene din åpenbart ikke var rasistisk motivert, siden ett av dødsofrene dine jo var helnorsk, og at du innrømmet alt umiddelbart, ja at du selv ringte til politiet og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg har ikke greie på juss, men jeg tipper at dommen din, ville blitt relativt mild, selv om du nok ville synes det var bittert å gå glipp av noen av jentungens oppvekstår. Og pressen ville sympatisk ha omtalt saken som en “stor personlig tragedie”.

Enhver side har flere saker.

Må jeg derfor be om at sunt vett ikke forveksles med feig unnfallenhet. Jødene ble drept pga. Europas (også jødenes egen) unnfallenhet. Man ville ikke innse at det kunne være så ille. Den gang hadde man kun rykter å forholde seg til. Den gang hadde man altså en unnskyldning. Nå nekter man igjen å se at det er, og har lenge vært, så ille. Denne gangen finnes det vitner, til tross for at pressen ble ryddet unna. Ingen, så fremt de ikke skrur av alt som heter radio og TV (kort sagt, så fremt de ikke er alvorlig syke eller gale), kan gjemme seg bak de feige ordene “jeg vet ikke noe om det” og “det er gjerne to sider til en sak”.

***

Kjære vakre, vene utenriksminister: Det heter ikke “kan… muligens… være skyldige i … krigsforbrytelser”. Det heter “gjentatte massakrer… systematiske grove krigsforbrytelser over mange tiår…. mulig folkemord…”. Det vet du jo. Så si det!

Det burde også hete “MÅ etterlyses i Interpol som krigsforbrytere og MÅ stå til ansvar for sine handlinger i en internasjonal domstol.” Men dessverre står ICC i Haag maktesløs i denne saken fordi Israel og USA ikke anerkjenner ICC da de ikke ønsker å begrenses av folkerettens kjøreregler. Og hvilket land skal våge eller kunne etterlyse i Interpol noen som har drept uskyldige borgere? Er Palestina et land, med et lands rettigheter? Enn Gaza?. Er FN et land (de ble jo også angrepet)? Gaza er statsløs, følgelig rettsløs.

Norge MÅ arbeide for ordninger som i det minste begrenser den globale bevegelsesfriheten til krigsforbytere fra “rogue states”. Norge MÅ også arbeide for at det ikke hefter tvil om at uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten i Gaza og andre steder i verden blir definert som avskyelige i et så vidt forum som mulig. Det MÅ ikke hefte noen som helst tvil om at Norges holdning til forbrytelser mot menneskeheten, enten de skjer i øst eller i vest, i nord eller sør, er klar.

Vi MÅ ikke tale med to tunger, én for våre allierte, og én for de andre.

Barmhjertighetsdrap

Ja, for det er vel det det er, er det ikke?
Jeg mener, hva skal man med et liv uten armer og/eller ben, vannsiret, med kronisk smertende huller her og der, med grufulle mareritt resten av livet, også om dagen, med drepte foreldre, søsken og/eller barn, i et fengsel, et dårlig fengsel, sågar, selv på godværsdager.

Nei, vi burde kanskje takke israelerne for at de påtar seg ansvaret for å sette punktum for alle disse grufulle livene, ikke minst for de livene som så vidt er blir “reddet” på sykehusene. Ett tusen drepte er ingenting i forhold til alle de ødelagte eller tapte legemsdelene de gjenlevende skal måtte pines med.

De som ikke blir forskånt for livet, om man da kan kalle det man har i Gaza for liv, har nok ikke mange alternativer til å ende som selvmordsbombere for å unnslippe gruen. Dermed slår de overlevende to fluer i ett smekk – jeg skal ikke presisere hvilke fluer det er.

Jeg tipper at antallet mennesker i verden som håper at det for hver tapte lem på palestinsk side må betales ett, (om ikke to, som anbefales i gamletestamentet) på israelsk side, har økt eksponensielt fra dag til dag de siste ukene. Her i vest vil vi nok glemme, slik vi har glemt hvert eneste av Israels eksesser siden statens opprettelse. Men muslimene generelt og midtøstens folk, spesielt, vil aldri glemme. Og de vil ønske å få betalt det man skylder dem. Dette ønsket vil de beholde til den ytterste dag. Personlig ser jeg ikke fram til at de får “overtaket”, for man har ikke gitt dem grunn til å vise nåde. Hvorfor skulle de da gjøre det (jf. Tysklands hevn for Versailles-traktaten)?

I dag for første gang innrømmet man fra offisielt hold i Israel at målet var å tukte “befolkningen på Gaza” til de mistet lysten på å sende raketter over grensen. Det het ikke lenger Hamas, det het “befolkningen”. Det blir interessant å se hvor mange hoder, armer og ben dette målet vil koste.

Jeg oppfordrer herved de israelske myndighetene til å ta mitt råd og slutte å bruke ordet “tukt”. I stedet bør de kalle det de driver med ved sitt rette navn: barmhjertighetsdrap. Dermed vil de i det minste kunne prosedere på “formildende omstendigheter” hvis de noen sinne blir nødt til å stå foran en menneskerettighetsdomstol (noe som er svært tvilsomt, ettersom statsoverhoder i vesten, bortsett fra vår kjære utenriksminister, er forbannet feige).

Israel har designet et helvete på jord. Det har de grunn til å være stolte av. Selv Dantes helvetesfantasier kan ikke måle seg med infernoen som den israelske kreativiteten har avlet. Men Israel har også designet en utgang fra helvetet, nemlig barmhjertighetsdrapet. Det bør de nyttiggjøre seg i sine legitimeringskampanjer. Det finnes nydelige uttrykk for slikt på engelsk. Det brukes gjerne når man vil bli kvitt overflødige hunder og katter: We put them out of their misery. We put them to sleep. Dermed, altså: Israel is putting Gaza out of its misery. Farewell Gaza. Glory be to Israel. Amen.

Overtramp

Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.

Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.

Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….

Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”

Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.

Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”

Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.

Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.

Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.

Vår i nord

Pelshvalen støter på land, og stopper opp for å beite i de små tjafsene som gror i de taggete utspringene i berghellingen ned mot dypet. Så hører han noe. Han stopper, lytter og titter opp av vannet. Jo, der foran ham på en grønn dampende knaus står en gruppe mennesker og synger. Det er et kor. Og rundt dem har det samlet seg en liten skare andektige lyttere.

Han forundres over denne lille forestillingen, lytter en stund før han svømmer videre langs den frådende kysten. Flere kor hører han. Noen står på knauser, andre har samlet seg i viker og på brygger, og alle synger de islandske nasjonalromantiske sanger med stor følelse. Ett sted ser han en håndskrevet plakat: “Kór atvinnuleysingja” (kor for arbeidsledige). Riktig vakkert synger de, uansett om de står høyt eller lavt i terrenget. Men vakrest lyder dog nasjonalsangen, den som jo er så svulstig til vanlig. Men nå synger de forfrosne menneskene så ømt om sitt land at man skulle tro de sang om den første vårblomsten.

Vakkert er det, riktig vakkert, og pelshvalen vaker en stund saktmodig like under den urolige havflaten. Men brått blir han så rørt at han stikker hodet opp av vannet og joiner dem i sangen med sine lungers fulle kraft: Han synger om nyfødte kråkeboller, spirende grisetang, hvalfrøkener og sild. Han lukker øynene i det han gir seg hen til musikken og glemmer helt for en stund at hans generasjon kanskje blir den siste som skal få oppleve islandsk korsang.

Samfunnsborgeren

Scenario fra høsten 2007: Mine kvinnelige kolleger er arbeidsomme. Ikke nok med det; de jobber med lyst. Det vanker rett som det er klingende latter fra korridoren i det de passerer hverandre i stor fart og fyrer av replikker.

Men når det skal ryddes ut av skapene i kjøkkenkroken, da forsømmer de sine oppgaver og samles med forventningsfull iver foran den sørgelige samlingen av kopper og kar i hyllene. Nå skal alt ut – fortrinnsvis til loppemarkeder. Alt skal vekk. Noen finner fram en svær kasse og så langes de forhatte blå og antikkhvite koppene fra hånd til hånd ned til bunnen av kassen.

Når så Tove kommer fra butikken med en trillekoffert full av nye kopper og kar – så vidt jeg kan se, helt makne til dem vi hiver, bare med andre farger – sitrer luften av forventning. Det er nytt. Alt er nytt. Det er nesten som julaften.

Særlig kvinner, ja, i alle fall når det gjelder noe så beskjedent som kopper og kar. Og selvfølgelig støvletter. For i år som i fjor skal det være høyhælte, tynne, klaprende støvletter uansett vær, ja, nær sagt uansett årstid. Selv midt på sommeren. For ikke å snakke om vinteren. At unge kvinner er opptatt av klær og helst skaffer seg noe nytt så ofte de bare kan, er ikke nytt. Jeg antar at det er noe unge kvinner har gjort fra tidenes morgen. Det eneste som har forandret seg i så måte er at de nå ikke lenger trenger å sy om sin garderobe. De kan skifte den helt ut, både en og to ganger i året. Noe annet som også er nytt, er at også eldre kvinner kan gjøre det, og vil gjøre det, fordi de ved hjelp av klær og frisør og treningsstudio kan innskrenke det voksende gapet mellom seg og ungdommen, noe de i hine harde tider ikke en gang turte tenke på.

Menn kan harselere som de bare vil over kvinners svakhet for klær, men la oss nå ikke glemme menns forkjærlighet for overdådige terrengbiler de bare bruker på asfalt på vei til og fra jobb; eller for kraftige datamaskiner de aldri lærer å bruke. Nei, gutter, spar oss deres vitser over damenes utskeielser i klesbutikkene.

Det dreier seg ikke om damer, eller, for den del, om menn.

Høsten 2008:

Jeg husker en gammel, kjær lærer som i et alvorlig øyeblikk erklærte: “For meg kommer fedrelandet først.” Han hadde opplevd krigen. “Dernest kommer mine barn, min kone, min mor og mine venner. I den rekkefølgen.” Jeg husker jeg stusset over at noen kunne ha prioriteringene så veldig klart for seg.

En god samfunnsborger kjenner sine plikter overfor fellesskapet. Men hvem definerer den gode samfunnsborgerens plikter? Hvis vi forutsetter at flertallet i en befolkning er gode samfunnsborgere – for det er jo et demokrati vi lever i, ikke sant, og flertallet avgjør hva som skal oppfattes som rett og riktig – så er det flertallet i befolkningen som definerer pliktene. Eller er det kanskje politikerne? Men skal ikke politikerne speile folkets vilje? Det er jo tross alt folket som velger politikerne. Eller skal politikerne ‘lede’ folket? Men betyr ikke det diktatur?

Uansett hvem det er som styrer, er dagens gode samfunnsborger en person som bidrar til å holde hjulene i gang, en person som er i arbeid, en som betaler sine skatter til fellesskapet og bidrar til at produsenter kan tilby arbeidsplasser.

En god samfunnsborger er en som på den ene eller andre måten bruker sin kjøpekraft for alt den er verdt. En god samfunnsborger er en shopper. Det har aldri vært tydeligere enn nå, når “finanskrisen” har satt et støkk i oss slik at vi ikke bruker penger, selv om vi har dem på bok. Nå som Ola og Kari ikke lenger ødsler hemningsløst, får han og hun høre, sent og tidlig, et svakt men tydelig budskap: i Guds og finansverdenens navn, glem fedreland, barn, kone, mor og venner: Gakk ut og kjøp!

Morgengretten

Jeg forsov meg i dag, og dernest gikk alt på tverke, frokosten, hunden, klærne… alt. Og når jeg endelig skred ut til isen som allerede i november la seg over landet så langt øyet rekker, i år som i fjor. så datt jeg, kan skjønne, så lang jeg var. “Helsikkes klima!”, freste jeg for meg selv, og kom på at jeg i løpet av de siste ukene har merket en klar tendens i samtalene rundt meg, nemlig at en del folk raskt er frempå, når en nevner ordet “klima”, med ytringer som “vintrene var jo sånn før også”, underforstått, det er ikke egentlig noen klimaendring.

I min morgengretne tilstand tenker jeg på dem som “forsvarere” av vårt nåværende klima og blir helt krakilsk. Her ligger jeg på isen, gnir meg jamrende på kneet, og så sier de at det skal være sånn. Vel, da skal jeg ta igjen. Det skal jeg, tenker jeg. Dersom de kommer til makten, så…, ja, så…

Ja, hva gjør jeg da? Det er jo faktisk fullt ut mulig at meg-megere-megest-partiet kommer til makten! For hva er det folk stemmer på, når alt kommer til alt? De stemmer på det partiet de tror vil tjene seg, ikke på det partiet som av idealistiske grunner vil tjene en sak. Hvilken sak skulle det være, forresten?

Men om meg-megere-megest-partiet kommer til makten her i landet, slik at vi får Bush-tilstander, vil jeg av den grunn virkelig emigrere? For første gang på så lenge jeg kan huske sender jeg en oppriktig empatisk tanke over havet, til det hardt prøvede USA, hvor ca. halve befolkningen i 8 år har måttet leve i skam. “Det vårt land står for hånes av mesteparten av verdens folk. Det er blitt flaut å være USAner.”

Men de emigrerte ikke, og nå har de faktisk klart å kvitte seg med Bush-dynastiet, enn så lenge. Hadde de emigrert, så hadde de ikke klart det. Dessverre er det mange politiske kommentatorer som mener at Obama kan takke finanskrisen for sin seier. Mao. det er ikke fordi de som stemte Bush i forrige omgang har tatt til fornuften, men fordi de er slått konkurs og derfor i sin desperasjon kaster loddet en annen vei. Noen ganger tenker jeg: Det vi trenger her, for å forstå hva som er viktig, er en krig eller en hungersnød.

I dag hører vi på nyhetene at vi skal få politisk reklame på TV. Meg-megere-megest-partiet hilser denne utviklingen varmt velkommen, naturlig nok. Politisk reklame på TV vil gjøre det mulig å engasjere dem som er politisk uinteressert, ved å tale til deres “følelser”. Dette ser jeg som en farlig utvikling.

Om du er blitt forledet av reklame til å kjøpe en hårfarge som ikke kler deg eller en strikkemaskin du ikke vet hvordan du skal bruke, eller en merkevare som ryker, så går det ikke ut over andre enn deg selv. Er du fornuftig, så lærer du av erfaringen, slik at du neste gang du skal kjøpe noe lager deg en liten behovsanalyse, leser bruksanvisninger og setter deg bedre inn produktspesifikasjonene. Er du ikke fornuftig gjør du samme tabben om og om igjen og svir for det hver gang, men det går stadig ikke ut over andre enn deg.

Når du stemmer, tar du en avgjørelse som bidrar til ditt lands skjebne, på godt og vondt. Skal denne avgjørelsen din være basert på at du ser en reklame som taler til dine mest primitive instinkter?

I USA i år satset republikanerne mye på “Joe the plumber”-kortet, rørlegger-Joe. Presidenten skulle være en av folket, en Joe the Plumber, en vanlig mann på gata. Det slo veldig godt an! Etter en Reagan som var dement, og en Bush som har vanskelig for å lese manuset han har foran seg, er folkets sympati med en “vanlig mann” stadig vekk sterkt. Det overskygger det faktum at republikanerne motsetter seg et anstendig helsevesen, for eksempel, og at det favoriserer de rike. Det republikanske partiet bryr seg sytten om den vanlige mann, men det kjører en kandidat som kunne vært en hvem-som-helst, og dermed er velgerskaren sikret, ved hjelp av utspekulert reklame.

I USA er valgkampen redusert til samme nivå som programmet Idol.

Vi har en utenriksminister som er meget respektert i dette landet. Den mannen ville aldri ha klart å hevde seg i en reklamekonkurranse. Han er dyktig, kunnskapsrik og klok, men på Idol, ville han ha gjort en ynkelig figur. La meg-megere-megest-partiet opptre på Idol, men la vår utenriksminister gjøre jobben sin. La oss fortsette å prøve å sette kjepper i hjulet, så langt det er mulig, for kjøp av politisk makt.

Finansparasitter (islandske skjellsord)

Nå som finansmarkedene raser sammen og drar så mange enkeltskjebner med seg ned i dragsuget, ville det ha vært befriende å kunne ty til skjellsord. Jeg går ut fra at de fleste er enige om at det er bedre å fyre av ord enn skudd. Men hva har vi nordmenn av skjellsord?

La oss skjele til Island for anledningen. Der går det vesentlig verre enn de fleste andre steder i Europa akkurat nå, men der har man i det minste beholdt skjellsordene, noe vi i Norge dessverre mistet under reformasjonen. På den tiden, og under hele det danske koloniveldet, var det smått stell på sagaøya. Men fra gullalderen hadde det dog overlevd en del triks, blant dem kunsten å lage nidviser.

Urbane islendinger kan jo ikke stort mer enn “fuck”, uttalt “fokk” på sagaøya, til forskjell fra vår “fakk”. Men det bor fortsatt en liten håndfull mennesker på den islandske landsbygda. Med sine få resterende sauer, sine potethager (både spinat og brokkoli vokser bra ved en islandsk sørvendt vegg) vil bygdeislendingene kunne overleve en hungersnød. Nå som islandsk landbruk er så godt som nedlagt, nå som Island ikke anses som betalingsdyktig nok til å få kreditt på Europamarkedet, vil byfolket måtte ha slektninger på landet for å få C-vitaminer og kjøtt.

Jeg tenker Reykjavik banner høyt! Jeg tenker det går en strøm av e-postmeldinger til slektningene på landet. “Hvis du ikke kan sende meg kjøtt, send meg i det minste skjellsordene dine?”

Finansparasittene har lagt Island i grus, uten at noen noensinne vil bli stilt til ansvar for landsforræderiet det faktisk var å spille hasard med landet som innsats. Nå som landet kanskje nærmer seg slutten av sin historie og blir kreditorenes bakgård, er det på sin plass å kalle humanoide steinalderaper med humant overutviklet egeninteresse ved sine rette navn.

Her i Norge vil kun et mindretall lide vesentlig pga. av verdipapirsjonglørenes eventyrlyst. Vi har jo enda oljen. Så snart skattebetalerne verden rundt har betalt for brønnpissernes kalas, så snart tjenerskapet har ryddet bort de veltede askebegrene, vinflaskene og kokainrestene, slik at finansmarkedene kommer seg på beina igjen, vil de norske krybbebiterne igjen legge seg i sjampagnebad og ha det like festlig som før. Også vi nordmenn har derfor grunn til å la skjellsordene hagle, ikke bare over Milton Friedman – måtte han ha det riktig dårlig hvor han enn er – men over alle som spiller poker med klodens fellesressurser.

Jeg snuser sørgmodig rundt i søpla på havbunnen og setter kurs mot Island, hvor det enda finnes ærlig sinne og reale skjellsord. Pelshvalsangen min i dag er derfor på islandsk.

örlagaaumingi, ómagi, aftaniossi, asni, fífl, drullusokkur, drulluhali , hálfviti, fáviti, aumingi, skítalabbi, kúkalabbi, lúsablesi, skíthæll, , fáráðlingur, grautarhaus, gerpi, ómenni, ódámur, óbermi, skíthæll, drulluhali, skítseiði, drulluháleistur, úrþvætti, kúdrekkur og brunnmigi, óþokki, óþverri, forsmán, fúlmenni, hundur, mannhundur, kvikindi, mannfýla, varmenni, ótæti, aumingi, afturkreistingur, dusilmenni, gauð, löðurmenni, mannleysa, manntuska, roðhænsn, ræfill, vesalmenni, guðsvolaður aumingi, hörmungaraumingi, ámátlegt úrþvætti, aumingjadjöfull, heimskingi, nefapi, bavían, erkifífl, fábjáni, fáviti, moðhaus, þorskhaus, þöngulhaus, glanni, gapi, gapuxi, hleypifífl, glæfrafífl, stóbokki, uppblásinn belgur, útrásarvíkingur

(Takk til TH.HJ. og L.J.)

Aktelse

Se så de strever, menneskene! De står midt oppi tidenes største finanskatastrofe. Men hva gjør de? De kjøper nye pupper eller nye gigantbiler og trekker opp skjørtekantene. De ominnreder eller bytter ut hus. Større må det bli, mer stilig, mer standsmessig. Kanskje kjøper de sågar kunst! De vil gjerne bli sett på visse restauranter, utstillinger, teatre – operaen, for all del – og det kan være en god ide å ha en eiendom i Provence eller Toscana, for ikke å snakke om en hytte ved sjøen, selv om de sjelden kan komme seg dit. De betaler for treningsopplegg, dessuten for “konsultasjoner” i solstudioer, neglakademier, frisørsalonger, massasjeinstitutter og slankeklubber, samt for juridisk, arkitektonisk, hortikulturell, informasjonsteknologisk og kulinarisk bistand.

Hva er greia deres? Er det for å skaffe seg maker de strever slik? Og når de endelig har funnet maken, er det for å holde på vedkommende at de fortsetter med det hemningsløse, halsende forbruket? Hvorfor sager de ikke bare ved til vinteren og sykler til jobb? Hvorfor går de ikke på turer i solen og slipper ut håret? Hvorfor masserer de ikke hverandre? Og hvorfor spiser de ikke mindre. Det ville vært så enkelt og fremfor alt billig. Hvorfor leser de ikke bare flere bøker?

Det går en ung dame langs stranden. Hun har et skjørt så kort at det må kalles “overdel”. Under overdelen har hun svarte strømper rundt slanke ben. Ansiktet er ikke vakkert, men med maskara har hun klart å forlenge vippene slik at de synes selv bakfra. På den damen ser man bare ben og vipper; resten ønsker hun antakelig at man ikke skal merke.

Litt lenger borte ser jeg en dame med valp. Trygg og frimodig følger valpen med alt som skjer rundt dem, gløtter bare av og til opp i ansiktet til herskerinnen sin, lytter når hun mumler noe til den. De to er ett, rolige i hverandres selskap. De trenger ikke stor bil eller skreddersydde pupper fordi de har hverandre. Rettere sagt: damen har valpen.

Hva er fellesnevneren her? Fra en pelshvals synsvinkel ser det ut til at menneskene har et bunnløst behov for anerkjennelse. Aksept, ofte kalt “respekt” later ikke til å være nok. Denne arten er fast bestemt på å utslette seg selv, fordi hver og en av dets individer, foruten de som har gitt opp, har et overordnet behov for å beseire sine artsfrender. Det er ikke nok for mennesker at de er like gode, like sterke, like mektige, like attråverdige, like kultiverte som andre. Selv om barna konkurrerer de. Det vil aldri bli lik rett til skolegang langs denne eller andre kyster. Hvor jeg enn svømmer ser jeg at foreldre vil gi sine barn, nettopp sine barn, bedre forutsetninger enn andres barn, og det kan de. Enten de velger å gjøre det med privatskoler, datamaskiner, hjemmeværende mødre eller merkeklær, hevder alle foreldre nettopp deres barns rettigheter på bekostning av andre barns rettigheter så godt de kan.

Kun hunder kan gi disse stakkarene fred i sjelen. Hunden tilber sin herre. Hunden forstår ikke menneskenes målestokk, så et menneske kan lett overbevise en hund om at han eller hun er bedre enn alle andre. Hunden er villig til å elske sitt menneske, trofast og usvikelig, med den betingelsesløse kjærligheten mennesker sjelden kan få fra hverandre.

Antropologer kan mase om at mennesker er biologisk programmerte til å finne make, kopulere og mangfoldiggjøre seg selv. Sett fra havet kan det imidlertid seg ut til at de tvert i mot er programmerte til et spill hvor det bare gjenstår én til slutt. Vel og merke, én pluss noen tjenere.

Gnisten?

Det er bare en stor misforståelse at mesteparten av verden har det så mye verre enn oss. Det er ikke de som har det dårlig, det er vi! Kjøkkeninnredningen er skiftet ut; de gamle koppene er kjørt til loppemarkedet; barna er blitt store og er flyttet hjemmefra; i stua henger en gigantisk flatskjerm. Barna kommer pliktskyldigst hjem, sant nok, når de synes de må, men de kjenner seg knapt igjen. Vi kjenner oss knapt igjen selv.

Det er kjempestas å få en stor flatskjerm, sant nok, og nye kopper er forfriskende. Men fornyelsens glede varer bare inntil det fornyede ikke lenger er nytt. Etter noen dager fylles huset igjen av en tomhet det er umulig å bli kvitt. Kanskje det er politikernes skyld?

Når en hankeløs kopp er borte savnes den ikke. Den var jo ikke viktig. Derfor tror vi at alle koppene greit kan og bør kasseres når vi nå allikevel har råd til å kjøpe nye kopper som jo nesten ikke koster noe. Hele kjøkkenet bør byttes ut! Men når det regner, og det er søndag morgen, hva gjør vi? Jeg våger den påstanden at mange av oss gjør ganske nøyaktig ingenting. Vi sitter bare der, omgitt av alle de nye tingene vi har skaffet oss, nyter – ja, nyter – at veggene er nymalte, at hyllene er fulle av nye friske ting, at huset ser nytt ut, i hvert fall sett fra kjøkkenstolen. Et nytt liv.

En uke. To uker. Kanskje tre uker. Det kan innvendes at det ikke regner så mye de fleste steder i Norge. Men om så skulle skje at det regner i fem uker, hva har vi da å se på? Ingenting er nytt lenger. Kjøkkenet der vi kranglet og vitset, der ungene la melketenner i vannglass, der vi satt og skålte etter at de hadde lagt seg, der vi diskuterte om vi skulle skille oss, der vi eventuelt bestemte at det skulle vi, der vi hadde vår første frokost med vår nye mann, der ungene var mutte med den nye stefaren, der de erklærte at de skulle flytte på hybel, der vi alle likevel hadde en strålende julemiddag året 2005… kort sagt, kjøkkenet der så mye av vårt og barnas liv har utspilt seg, er borte.

Endringer er ikke nødvendigvis av det onde. Noen endringer er tvert i mot meget prisverdige. Det gjelder spesielt endringer som medfører mer tid til samvær. Teknologi som kilde til kunnskap, kan komme hele familien til gode dersom familien har rutiner som forhindrer at den samme teknologien blir en kilde til mentalt forfall, og et nytt blandebatteri på badet kan forebygge brannskader.

Shoppekulturens skadevirkninger blir først satt på spissen når shoppe-turene skal løse konflikter, indre som mellommenneskelige. Shopping anses som terapi. Du har kranglet med samboeren? Gå ut og shop. Du har hatt en stressende dag på jobben? Hvorfor ikke slå ut håret på H&M? Dama di er kastrerende? Det sier seg selv at en skikkelig datamaskin hjelper. Er vi innstilt på forsoning etter en konflikt med ektefellen? Da kan det kanskje være en ide å tilby billetter til Bruce Springsteen eller til OL i årets by, eller en bedre middag, eller en diamantring. Da blir jo alt godt, for hvem kan furte og surmule etter slik generøsitet?

Fra våre minimalistiske interiører har vi hevet ut ikke bare ting, men alt som tingene minnet om. Vi har kontroll over vår liv, orden på våre rutiner, og følelsene skal sannelig ikke få forkludre våre greie og oversiktlige regler om hvor skapene skal stå. Du eier dette, jeg eier hint, og når vi har det vondt, får vi gå ut og sjoppe litt. Skal du ha noe av mitt, må du ha noe å gi i retur. Det er så enkelt og innlysende at det er til å gråte over, noe vi nødig gjør annet i begravelser; men der gråter vi så desto meget mer, ettersom begravelser snart er det eneste forum hvor vi kan sørge over alle minnene vi omhyggelig har støvsugd fra våre postmoderne og sterile tilværelser.

Vi er ovenpå, vi er på vei fremad og oppover i i lønnsspiralen. Vi spiser, ler og bråker på fester med våre kolleger eller gamle venner, vi klager over arbeidsforhold eller arbeidsfordelingen i heimen, men savnet vi ikke vil innrømme etter noe helt ukontrollerbart, noe som ryster og beruser oss, vil vi ikke forholde oss til. Det er normalt å roe seg ned, sier vi til oss selv. Lidenskap er ikke på dagsorden. Ferdig med det. Impotens er jo ikke et problem lenger, med Viagra, og hva frigiditet angår kan vi simulere. Er det noen sak? Vi har ingenting å klage over, vi har full kontroll og gnisten er sporløst forsvunnet, uten at vi en gang kan huske om vi noensinne hadde den. Stakkars, stakkars oss.

Nei, det er ikke de andre som har det vondt, det er det helt klart vi som har.

NRK nyheter

Nyheter: Ja, hva er nå det?

I bokmålsordboka på nettet finner jeg om ‘nyhet’: ‘hendelse, begivenhet som gjøres kjent for første gang’.

Når man skrur på radio eller TV til visse tider av døgnet får man høre ‘nyhetene’, i bestemt form. Bokmålsordboka har ikke noe eget oppslag på det.

Når jeg skrur på ‘landets eneste nyhetskanal’, ‘NRK alltid nyheter’ kl. 12 på en søndag, forventer jeg å få høre det jeg oppfatter som ‘nyheter’. Det er søndag og jeg har for en gangs skyld tid til riktig å lene meg tilbake og lytte. Men hva får jeg? Jo, ‘NRK alltid nyheter’ kjører et sportsstevne. Ikke en gang et norsk sportsstevne, men noe fra BBC. Jeg skrur straks av og venter en stund. Jeg venter tre timer og skrur på igjen; fortsatt sportsstevne. Er dette nyheter? Jeg har nesten lyst til å stille spørsmålet til forbrukerrådet. Jeg betaler min NRK-lisens for å høre på nyheter. Norge har en kanal som lover nettopp nyheter 24 timer i døgnet. Ikke nødvendigvis norske nyheter — det er jeg forsont med; vi er jo tross alt en del av en verden – men nyheter, ikke underholdning.

Det kan diskuteres om engelske fotballresultater skal defineres som nyheter på lik linje med hendelsene i Irak, eller med hvem som gir hvilken konsert, hvor. Hvis forbrukerinteresser skal legges til grunn, er det riktignok langt flere som er interessert i engelsk fotball enn i konserter, eller for den del Irak.

Men at en ‘nyhetskanal’ skal sende timevis med sportsstevner opplever jeg som å få en feilvare, noe jeg bør få refusjon for.

En annen sak er det at NRK gir gratisreklame til fotballinvestorer. Musikere, teaterfolk og billedkunstnere må være markedsføringsgenier for å bli sett og hørt, mens fotball prakkes på en stakkars fotballhater sent og tidlig, i alle kanaler. Er det rart at forbrukere er interessert i fotball? De blir jo utsatt for et markedsføringskupp, gjennom selveste NRK.

En allmennkringkaster, og NRK er en allmennkringkaster, skal ikke legge forbrukerønsker til grunn for sitt valg av nyheter. De har opplysningsplikt, og fotballresultatene til trillionæreide fotballteam er ikke vesentlige hverken i norsk eller internasjonal sammenheng. De er kun et investoranliggende. At mange nordmenn betrakter det som sitt private anliggende kan sidestilles med at Armani har klart å markedsføre sine produkter som bedre enn andres. Det dreier seg om merkevarebløff, både fra Armanis og fotballinvestorenes side.

Jeg er ikke egentlig fotballhater! Jeg nyter sunne sysler, og etterhvert som jeg eldes og ikke kan drive med like mange av dem som i min ungdom, nyter jeg å se sunne mennesker drive med sunne sysler. Fotball er en sunn syssel. Men å sitte i timevis klistret til et audiovisuelt apparat og se på andre mennesker — som hverken er sønner eller døtre eller venner eller kjente, ikke en gang landsmenn — tjene en årslønn de fleste av oss ville rødme av, er ikke noen sunn syssel.

At NRK markedsfører og dessuten tilfører store pengesummer til denne industrien, en slags underholdningsindustri, skal etter mitt skjønn være i strid med NRKs formål. At det sågar systematisk gjøres i nyhetskanalen er direkte sørgelig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er forbrukerne som rår i en markedsregulert verden, men hvem styrer forbrukerne?

Libanon

Når foreldre dør etterlater de litt av hvert. Ørepinner, vaskepulver, medisiner, klær — som ikke passer, og slett ikke kler, en levende sjel — brev, kvitteringer, bøker ingen lenger bryr seg om, selvangivelser fra 30 år tilbake, osv., osv. Det burde ikke være lov å dø. Før jeg dør håper jeg å brenne alt mitt. Men det er ikke min tur enda.

Og i mellomtiden lurer jeg på hva jeg skal gjøre med en nedarvet samling lysbilder — mange, tusen lysbilder. Jeg har stablet dem i flere bokreoler, og der har de ligget og samlet støv siden mine foreldre døde.

Jeg husker fra min tidlige barndom hvordan mine foreldre i timevis satt og klippet filmruller. Jeg husker at de med pinsett føyde hvert bilde inn mellom to glass, at de brukte svart limbånd for å holde det hele sammen, og en dag får Jeg det plutselig for meg at jeg må finne de eldste lysbildene.

Jeg finner dem uten større vanskelighet fordi de er umerkede — man hadde ikke tusj den gangen —  og fordi de er veldig tunge. Andektig setter jeg opp fremviseren og lerretet.

Min far brukte Agfacolor. Han påsto at Kodacolor var for grell. Lenge før jeg selv fikk mitt første kamera forklarte han meg ivrig hvordan man måtte komponere hvert bilde, tenke seg en ramme og forestille seg hva man ville ha i den.

På skjermen foran meg ser jeg hva han mente og hva han ville oppnå når han brukte Agfacolor og en innbilt ramme. På skjermen foran meg ser at jeg eier en skatt! Jeg har en uerstattelig samling bilder fra landsbygda i Egypt i 1956-1959 og fra Libanon 1958. Hvert av dem ser ut som et renessansemaleri, gyldent og utsøkt komponert.

Så elendig som alt later til å være i Midtøsten i dag, må man jo tro det var uendelig mye verre på midten av femtitallet. Men det stemmer nok ikke helt. Libanon på den tiden var et usigelig vakkert land. Og Egypt… du verden, du verden! Min far har klart å formidle noe som svært få mennesker fra vesten kan ha sett. Latter og sunnhet ved Nilens milde bredder. Han må ha vandret der i timevis, må ha snakket arabisk med de frodige, smilende menneskene han har avbildet. De var ikke svartkledde den gang, men fargerike, lekende og stolte. Han har åpenbart vært bergtatt av båtene deres, halvt gjemt i det vakre sivet. Han har avbildet bøflene deres, vannhjul, appelsinhauger, vakre hodeplagg, hester, stutterier og snauklipte gyldne åkere. Han har fanget en tid og anelsen av en kultur som kanskje er ugjenkallelig tapt. Og alt har han avbildet velkomponert og gyldent som i de gamle mestrenes malerier.

Så kommer et skifte, bilder fra en FN-leir, soldater, flagg, og vi er i Libanon. Akk, Libanon, Phoenicia. Caanans land. Libanon var for meg, som barn, “the land of milk and honney”. Det var det vakreste landet jeg noensinne hadde sett, et usigelig sivilisert og moderne, velstelt land. Det eneste jeg husker jeg ikke likte i Libanon var amerikanerne. De var der nemlig med ubåter og krigsskip i 1958. Ingen har trodd meg, fordi krigen i Libanon i 1958 skal ha vært en borgerkrig. Men jeg husker det! Jeg så det fra hotellvinduet. Jeg kjente de luftige “hvite” FN-helikoptrene og de svarte, skumle amerikanske. Men først og fremst husker de amerikanske marsjene fra hotellets høytalere. jeg syntes dette var fæl musikk, og de ble spilt om og om igjen, slik at jeg enda husker dem med et gys. I alle år har jeg påstått at det var en amerikansk intervensjon i Libanon i 1958, men ingen har trodd meg.

Men nå har jeg dokumentasjon. Jeg har et lysbilde av en havn som er “blokkert” med amerikanske krigsskip og ubåter.

Akk, for sent. I Wikipedia i kveld finner jeg  her en selvtilfreds redegjørelse om noe man kaller “Operation Blue Bat”. “This was the first applying of the Eisenhower Doctrine which gave the U.S. a self proclaimed right to intervene in countries threatened by international communism.” Så mange ganger som jeg har lett etter dokumentasjon om dette og ikke funnet det! Nå er det der. Femti år for seint. I mellomtiden har verden fått leve i den villfarelse at det var primitive libanesere som kranglet seg i mellom, slik primitive folk gjør.

Nå når min far er død og jeg ikke kan fortelle ham at jeg endelig forstår at han i unge år var en vidunderlig fotograf, nå først ser jeg, dokumentert av ham, at Libanon virkelig var like så praktfullt og sivilisert som jeg husker. Nå når Libanon er en grushaug

Libanon har vært utryddet gang på gang på gang av historiens seierherrer. Amerikanerne var ikke de første og blir ikke de siste. Midtøsten er et av verdens strategiske nøkkelpunkter for verdensbøllene. Å være et land i Midtøsten er en forbannelse. Det finnes alltid en Alexander, en Napoleon, en Stalin, en Eisenhower, eller en Kennedy som mener han eller hun (vi har ingen hunner på det området enda, men det kommer nok) er berettiget til å prioritere mål over midler i et strategisk nøkkelpunkt.

Shoppekraft

Hvor mye av vår sagnomsuste sjoppekraft bidrar til norske arbeidsplasser? Jeg har en stygg mistanke om at mesteparten av det vi kjøper er produsert i land hvor arbeid knapt betales i det hele tatt. Derav følger at vår sjoppekraft vedlikeholder noe som kan sammenlignes med slaveri.

La meg for ordens skyld definere ‘underbetaling’ slik jeg bruker ordet. I 1948 ble FN’s menneskerettserklæring skrevet. Blant menneskerettighetene er sosial trygghet og økonomiske, sosiale og kulturelle goder (artikkel 22), rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn (artikkel 24), levestandard som er tilstrekkelig for helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg (artikkel 25), gratis og obligatorisk undervisning på det elementære trinn, adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner (artikkel 26).

Jeg påstår: Enhver lønn for full stilling som ikke gir grunnlag for økonomisk trygghet og for helsetilsyn og skolegang for barna er underbetaling og brudd på menneskerettigheter. Når så mange av oss finner det opportunt å glemme blant annet disse sidene ved menneskerettighetene, har det sine konsekvenser, antakelig for flertallet av verdens mennesker.

Vi kjøpere, altså blant annet det sagnomsuste flertallet i Norge, vet meget godt at varene vi kjøper er produsert av folk som underbetales. Vi kjøper dem likevel, selv om vi slett ikke alltid trenger dem. Jeg påstår at vi dermed er medskyldige i verdens fattigdom. Vi vil bare ikke vedstå oss det. “Er det min skyld at … ? Det er ikke jeg som ordnet det slik?” Men hvem sin skyld er det da? Politikernes? Men er det ikke slik at politikere er avhengige av oss, kjøperne, for å bli valgt?

Enn om vi betalte det dobbelte for hvert plagg vi kjøpte? Da ville vi kanskje ikke ha råd til å kjøpe mer enn halvdelen. Og hva så? Ville vi fryse? Ville vi ikke likevel klare å holde kroppsvarmen i vinterkulden? Noen av oss ville kanskje måtte lære å sy, men ikke flertallet-

På samme måte som at vi sørger for at varer med farlig innhold ikke skal stå i butikkhyllene – innhold som kan skade oss – kunne vi kanskje sørge for at det på varene vi kjøpte sto noe om at produksjonen av varen ikke skadet andre, nemlig dem som produserte varen. Med ‘produsere’ mener jeg selvfølgelig ikke ‘å eie produksjonen’, men å faktisk stå – eller sitte – og fysisk lage varen. Slikt gjør man ikke så mye av her i Norge, men andre steder er det fortsatt hærskarer av folk som trasker på jobb hver morgen for å lage det vi bruker, og som deretter går hjem igjen uten nok penger til å kjøpe skikkelig mat til ungene.

Stadig flere kjøpere er opptatt av ikke å bruke varer som skader miljøet. Det er bra. Jeg velger å tro at dersom varen var merket med kvalitetsstempelet ‘verdige arbeidsforhold’, så ville et utslagsgivende antall kjøpere ganske snart føle at de måtte velge den varen fremfor to andre som var billigere. Det ville koste noen arbeidsplasser å administrere ordningen, sant nok, men dersom antall kjøpte varer ble redusert i takt med at salget for dyrere ‘verdige arbeidsforhold’-varer økte, ville dette tapet dekkes av at noen arbeidsplasser gå tapt i butikknæringen.

Det er verd å påpeke at på sikt ville dette føre til at også “polske” arbeidstakere fikk det bedre i sitt eget land, hvor de fleste av dem foretrekker å bo, hvis de bare kan overleve der på en åttetimers dag, slik at våre egne lønninger ikke ble truet av desperate arbeidssøkere fra Øst-Europa.

Det er også verd å påpeke, synes jeg, at egg fra “frittgående høns” later til å ha kommet for å bli i våre butikkhyller. Skulle vi ikke være like hensynsfulle mot mennesker som mot høner?

Hva betyr egentlig “markedet”, dette som alltid har siste ordet i enhver debatt, Jo det er sjoppekraften. Med vår sjoppekraft har vi faktisk makt, om vi bruker den.

Oldemor og fanden hennes

To menn står rygg mot rygg. Så begynner de å gå fra hverandre, sakte, i takt, mens vitnene teller skrittene – er det fra en slik sammenheng vi har uttrykket ‘avmålte skritt’?

Det er høst, det er mørkt, og det er i tredje akt av operaen Evgenij Onegin. De to mennene går sakte fra hverandre, og imens raser det gjennom hodene deres flere tanker enn de normalt klarer å tenke på mange dager.

Det er som når vi drømmer. I løpet av noen få sekunder ser vi en hel film som normalt ville ha vart et par timer på TV. Det samme skjer i det vi er i ferd med å kollidere eller rase utfor E18. De siste brøkdelene av sekundene før det uavvendelige er skjedd, når vi allerede vet hvordan det kommer til å gå, tenker vi samtidig på hva vi burde ha gjort noen sekunder tidligere, på hva som kanskje blir utfallet, på ungene vi har i baksetet, på bilen vi kjører som vi ikke har nedbetalt, på at vi må få varslet jobben om at vi ikke når fram… Prosessorene våre er ikke ‘dual’ men ‘multi core’.

Og de to som med ulidelig sakte skritt fjerner seg fra hverandre tenker på livene de hver for seg har levd og ikke levd, og hvorfor gjør de dette, og er det verdt det? Er livet mitt overhodet verdt å leve? Er det noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, noe jeg kanskje kunne ha gjort annerledes? I det jeg sakte går fra den mannen som en gang var min venn og som om noen sekunder kommer til å drepe meg, eller som jeg kommer til å drepe – å Gud, hvordan er vi kommet opp i denne vanvittige situasjonen? – blir det krystallklart for meg hvordan jeg kunne unngått dette, hvordan livet mitt likevel kunne ha blitt helt annerledes, hadde ikke dette skjedd, hadde det ikke vært for sent å legge om…

Og hva så? Det er synd at folk drepte hverandre i duell i gamle dager. Men vi gjør ikke det lenger, gjør vi vel? Vi er blitt fornuftige. Vi har lært.

Siste gang det gikk ras, siste gang hus ble ødelagt av flom, var ikke jeg blant dem som ble rammet. Men neste gang kan det bli meg, eller deg. Neste gang kan det bli enda verre. Neste gang kan vi havne i vannet. Hva med overskriften: ‘Orkanen på vei til Oslo’? Har vi flomvern i Oslo? Eller ‘Strømstansen i Oslo ventes å vare en uke’ (midt på vinteren)?

Jeg sier ikke at det blir slik; jeg sier bare at vi duellerer, vi tar sjanser, vi satser, vi risikerer og fatter ikke hvor stor innsatsen var før vi er sekunder fra det uavvendelige utfallet. Det er, tror jeg, en svakhet i den menneskelige kollektive prosessoren.

Det finnes en stat i vest som har lagt seg til bøllemanerer. Statens innbyggere synes det er like selvfølgelig at man ‘viser fasthet’ overfor dem som ikke innordner seg, som at vi foreldre viser fasthet mot uoppdragne unger. Andre steder, i østlig retning, finnes det fellesskap hvor manndom måles i vilje til å dø for familiens, sakens eller religionens ære. Disse to, fellesskapet i øst og staten i vest nærmer seg et punkt hvor de kan befinne seg øyeblikk fra det uavvendelige, slik USA og USSR var minutter fra en atomkrig i 1962. Heldigvis var det noen, den gang, som grep inn og ofret ‘fastheten’ og manndommen for fornuft.

Vi er ingen bøllestat. Vi er heller ikke dumme nok til å dø for ære. Ære er i det hele tatt ikke et begrep for oss. Ære er noe vi forbinder med muslimer. For svært mange av oss er penger og det penger kan kjøpe, langt viktigere enn ære. Det som imidlertid er verd å tenke på er at enten vi tilhører den ene eller den andre kategorien, så er vi som stat, som folk, ikke noen nøytral, snill, uskyldig part – om vi aldri så mye ønsker å være nøytrale, snille og uskyldige. Vi er den ene partens allierte. Det er ingen vei utenom. I straffeloven straffes medvirkning på lik linje med selve handlingen, jf. Nokasdommen.

Men folkeretten er enda en jungel. Når historiebøkene skal skrives en gang i fremtiden, er det fare for at mange vil spørre hvorfor det norske folket ikke satte foten ned når bøllestaten turet fram mot den ene staten etter den andre, slik historiebøkene har stilt spørsmålstegn ved svakhet i forhold til Hitler før annen verdenskrig. Hvilken side står vi på? Det er dessverre ikke tvil om det! Så mye vi enn tar verbalt avstand fra det ene og det andre, så er vi på USAs side, selv om de fleste av oss, og staten vi utgjør, tar avstand både fra USAs linje og fra terrorisme.

Det er ingen Hitler vi skal frykte nå. Det er rasfare. Overhengende trusler samler seg opp under overflaten ikke bare i tuneller, langs veier og boligstrøk, men blant fjerne befolkningsgrupper som lever i uverdige forhold og som har bedre forutsetninger enn tidligere til å organisere seg enten som kriminelle gjenger eller som destruktive militante enheter. Samtidig finnes det politiske grupperinger på begge sider som gjør hva de kan for å bremse denne åpenbare ferden mot en katastrofe. Jeg etterlyser modigere tiltak for å identifisere og bli kjent med dem.

Dersom en gruppe ’soldater’, uansett hvem de representerte, hadde voldtatt en av mine døtre, ville jeg personlig blitt en potensiell morder. Jeg ville ha blitt fanatisk og helt og aldeles vill. Jeg ville ha brukt all min kløkt på å pønske ut hvordan jeg skulle gjøre mest mulig skade på flest mulig. Dette er en innrømmelse jeg gjør åpent og offentlig, og jeg har råd til det, ettersom det på det nåværende tidspunkt er lite sannsynlig at noen av mine døtre vil bli voldtatt av en gruppe ’soldater’. Jeg nevner det kun fordi jeg synes det er på sin plass å minne om at vi har en tendens her til å forklare konflikter som utslag av religiøs fanatisme. Min påstand er at utbredelse av ‘religiøs fanatisme’ er avhengig av visse forutsetninger. Ett av forutsetningene er “uvitenhet” (hva nå det enn er på etthvert sted). En annen forutsetning er uverdige forhold.

Sammen med USA går vi nå de avmålte skrittene mot en stadig mer skjebnesvanger konfrontasjon, hvor det før eller senere blir for sent å si ‘jeg vil ikke dø’. Det bør være klart, om vi aldri så mye fordømmer terrorisme, at den er effektiv. Den er så effektiv at hele den vestlige verden prioriterer den. Likevel vil den klare å ramme oss, også oss her i Norge, før eller senere. Enn om vi seriøst gjorde noe for å begrense rekrutteringen til terrorisme? Det er ikke nok at vi sier at vi synes det er leit at folk sulter og blir utsatt for overgrep. Det er ikke nok at vi putter noen kroner på innsamlingsbøssene.

Oldemor sitter i gyngestolen og mumler at alt dette har hun hørt før. Fanden nikker ’så sant, så sant’, og er ikke eventyret ute nå, så bi bare litt, det blir ute snart.

Reservasjonsrett

Da jeg satte meg på toget på vei til arbeid i morges, forsto jeg nesten umiddelbart at damen som snakket på mobil noen benker foran meg, beklaget seg til en venninne om et eller flere offentlige kontorer. Det som er interessant her er at hun satt såpass langt fra meg at jeg ikke kunne høre hva hun sa, rent bortsett fra at hun snakket russisk. Jeg er absolutt sikker på at hun snakket med en venninne! Hun ville jo aldri ha snakket slik til en mann, ikke en gang til sin egen mann, og slett ikke til sin mor. At hun beklaget seg var åpenbart fra tonefallet, kroppsholdningen og ansiktsuttrykket. Hun satt nemlig vendt mot meg. Og på samme grunnlag utelukket jeg at temaet for hennes lange tirade var mannens utroskap, sjefens urimelighet, eller arbeidsfordelingen i heimen. Klaging over offentlige tjenester har nemlig et helt eget, tverretatlig uttrykk.

vJeg skal ikke påstå hun holdt seg til samme emne hele veien inn til byen. Selv satte jeg nemlig plugger i ørene for å slippe å høre den slitsomme stemmen, og jeg prøvde å konsentrere meg om nyhetene fra min egen mobiltelefon.

For noen dager siden satt jeg og prøvde å ringe til Uruguay. Samtaletidspunktet var avtalt på forhånd, og jeg visste at mine venner der ventet på telefonen fra meg. Men av en eller annen grunn kom jeg ikke gjennom. Noen ganger fikk jeg riktignok ringelyden fra andre siden, og noen ganger var det sågar en som svarte, men de der borte kunne ikke høre meg. Det er langt til Uruguay. Veldig langt. Jeg slo nummeret igjen og igjen. Og igjen. Så ristet jeg hånden litt og tok fatt på ny. Jeg vil anta jeg ristet hånden hver gang jeg hadde slått nummeret ti til tyve ganger. I fullstendig taushet satt jeg der med høyrehånden på telefontastaturet 00 5982 558 843 193 – trenger jeg å legge til at jeg aldri vil glemme det nummeret? Minuttene gikk, halvtimene, 0 0 5 9 8 2 5 5 8 3 1 9 3. Tastaturet kneppet og jeg ble hypnotisert. Ikke hentet jeg bok eller avis. Ikke hentet jeg en kopp te. Ingenting. Det tok halvannen time før jeg kom gjennom!

Dette tenkte jeg på mens nyhetene ble opplest for mine døve ører, og mens toget mitt, vårt tog, den russiske damens og mitt, tikket forbi åtte togstasjoner. På den niende stasjonen gikk jeg av, og det siste jeg så idet jeg gikk langs vognen som sakte rullet videre forbi meg, var damens raske munnbevegelser foran mobiltelefonen.

Da jeg åtte arbeidstimer senere steg på toget hjemover, var hun det første jeg hørte og så i den fulle vognen. Jeg kan opplyse at mobiltelefonen hennes er grå, av den sorten jeg hadde for fire år siden. Jeg tok fram ørepluggene igjen og hørte på nyhetene. Men det jeg så på var hennes ufikse kjole, hennes glansløse lyse hår, hennes begynnende graviditet, og nå lurte jeg på om ikke damen rett og slett må være skrekkelig ensom.

Når venninnen ikke lenger orker eller kan lytte mer, hva gjør min russiske venninne da? Jeg tenker at hun løfter røret av telefonen hjemme sent om kvelden når mannen sitter foran TV. Jeg forestiller meg hvordan hun slår nummeret 00 7411 558 843 193. Det er nummeret til helsestasjonen hjemme i Jakutsk, der hun som barn ble syns- og hørseltestet, der hun fikk sine vaksinasjoner, der hun fikk sine første P-piller, der den snille doktoren snakket formanende til henne da hun fikk Clamydia, Hun vet at nå er alle gått derfra for dagen, og hun slår nummeret og venter på å få høre ringetonen som sier henne at nå kimer telefonen der borte i det kontoret hun så levende ser for seg. Da legger hun skyndsomt på, redd for at noen kanskje likevel vil ta telefonen. Men hun ringer igjen litt senere. Og igjen. Dag etter dag. 0 0 7 4 1 1 5 5 8 8 4 3 1 9 3.

På nyhetene, som jeg stadig prøver å konsentrere meg om, snakker de nå om helsepersonells reservasjonrett, ikke for første gang, for øvrig. Denne gangen dreier det seg om rett til å reservere seg mot å gi lesbiske kvinner kunstig befruktning.

Interessant konsept dette med reservasjonsrett. Personlig kunne jeg tenke meg å kreve rett til å nekte å fertilitetsutrede uvitende kvinner, røykende kvinner, kvinner med kunstige pupper, sjoppere, medlemmer av Fremskrittspartiet, psykologer, billionærer, osv. osv., vel og merke, ikke først og fremst fordi jeg er imot slike kvinner, Nei, jeg påberoper meg hensynet til deres eventuelle avkom. Jeg mener å at barn med slike mødre vil ha mindre forutsetning for å bli lykkelige, nyttige, og lovlydige, osv. enn andre barn. At mine foreldre røkte og at jeg selv røkte da jeg fikk barn, før det ble forbudt, at mine barn fortsatt ikke har tatt noen overdose, er egentlig bare unntaket som bekrefter regelen.

Og så ser jeg på min klagende russiske venninne, som ikke aner at hun om noen timer vil bli gjenstand for en epistel som skal lastes opp på nettet. Jeg stirrer på en dame med trette, blekblå øyne som fortsatt skravler i sin mobiltelefon. Hun lider åpenbart av mobilavhengighet. Men hun er allerede gravid. For sent å påkalle noen reservasjonsrett mot infertilitetsutredning av mobilavhengige. Hennes barn er allerede så stort at det vil bli født og vil vokse opp med en ulykkelig mors klagende stemme som et fryktelig allestedsnærværende bakteppe.

Jeg vil sidestille reservasjonsrett med tvangssterilisering. Vi vet at visse forhold med overveiende sannsynlighet vil svekke et barns oppvekstvilkår. Vi mistenker at andre forhold vil svekke barns oppvekstvilkår. Skulle vi på det grunnlaget nekte folk å få barn eller, for den del, tvinge de andre til å ha barn, vil vi få en enda mer komplisert lovgivning. For øvrig ville nettoen bli negativ befolkningstilvekst.

Min ukjente venninne vil antakelig aldri lese dette. Men jeg sender henne en hilsen likevel, og håper at hun mot formodning blir gladere som mor enn hun er som gravid.

Pang og Tang

– Du skjønner jeg har hatt det travelt i dag; måtte til dyrelegen med ørekenrotten min for å ta sting.

– ?

– Den ble operert for en uke siden på grunn av en svulst i magen.

– Jeg må innrømme jeg har litt vanskelig for å leve meg inn i dette.

– Joda, jeg skjønner det. Jeg hadde selv noen etiske betenkeligheter. Ørkenrotter er blant de minste pattedyrene som finnes, og de lever kort, og denne operasjonen har kostet det ørkenrotten veier i gull. Men det er nå en gang kjeledyret mitt, og jeg fant ut at jeg fikk gjøre det jeg kunne for den.

– Så du forærte en operasjon på ørkenrotten din. Gikk operasjonen bra?

– Joda, men det var ikke helt ukomplisert. For den har jo aldri vært skilt fra broren sin. De ble født sammen og de har levd hele livet sammen her hos meg. Så jeg tenkte at det var best at broren fikk være med til dyrelegen.

– Det var en fin tanke.

– Så da tok jeg dem begge med til dyrelegen. Du vet at hos leger er man nøye med personalia. Navn og fødselsnummer og sånt. De så litt rart på meg da jeg oppga navnene, Pang og Tang. Det var Tang som skulle opereres. Senere på dagen fikk jeg en telefon fra dem. Det var en veldig alvorlig og trist legestemme som sa, “vi må dessverre fortelle deg at Pang er død”.

– Åja? Men sa du ikke nettopp at det var Tang som skulle opereres?

– Jo, men Pang ble så stresset, stakkar, at han fikk hjerteinfarkt.

– Exit Pang, altså. Si meg, gir du meg lov til å gjengi denne lille tragedien på min blogg.

– Jada.

Og siden jeg jobber i det offentlige, så er jeg nøye med personopplysninger, slik at navnene som her er gjengitt er fiktive.PANG og TANG

Henry Butler

Endelig gjorde det jeg skulle ha gjort for mange år siden, ja, hvert år siden for mange år siden. En lørdag morgen i månedsskiftet juli-august sto jeg opp grytidlig, som om jeg skulle på jobb, og satte kurs for Notodden. Dette har jeg tenkt å gjøre helt siden jeg ved en tilfeldighet slang innom Notodden bluesfestival for… ja, det var som sagt mange år siden. Den gang talte de dunkende rytmene som steg opp fra bakgårder, plasser og skjenkesteder til meg, dro i meg, lokket og egget så jeg kjente det rykket i ubrukte muskler. Jeg svor den gang jeg skulle komme tilbake. Hvert år på denne tiden, rykker det igjen i meg, og jeg sover dårlig om nettene, drømmer at jeg bykser opp på bordet til sjefen og begynner å danse der til en forrykkende honky-tonk rytme.

Men det var det ene og det andre, og Sorgen flyttet inn hos meg, papegøyen min altså. Den er både selskapssyk og innpåsliten. Den blir med hvor jeg enn går og står, sitter snart på den ene snart på den andre skulderen. Man drar virkelig ikke på bluesfestival med en papegøye!

Men i sommer er den blitt helt usedvanlig innpåsliten. Den har fått for vane å kakke meg i hodet, nappe meg i øreflippen, stramme de store klørne rundt skuldrene mine, og jeg er redd jeg snart blir så distre av dens mas at jeg går rett på en bil i fart. Derfor, altså, sprakk jeg forleden, og brølte til den: Du er en pest og en plage, og nå får du bare finne deg i å bli med til Notodden

Jeg lot bilen stå, busset, toget og busset igjen. Tanken slo meg at omtrent på denne tiden, når hundrevis, kanskje tusenvis av trøtte, lojale bluesentusiaster velter ut av våte telt, strømmer det fortsatt mot dem fra fjern og nær, fra alle kompassets retninger, flere likesinnede, som jeg. Jeg lurte på hvor mange av mine medpassasjerer på lokaltoget til Oslo kanskje ikke skulle til Osloi det hele tatt, men til Notodden.

Jeg har ikke vært i Telemark siden Telemark var hjem for meg. Det er noe med det; har man først måttet ta endelig farvel med noe man er glad i, vil man helst aldri se det mer. Det var derfor med blandede følelser jeg kjørte gjennom Kongsberg. Men Kongsberg var ikke til å kjenne igjen i det grå regnet; alle vinduer og dører stengt, ikke en sjel i gatene. Kongsberg var som en by under okkupasjonen, ja, som en evakuert by. Alle som bor i Kongsberg må ha evakuert seg selv til Notodden. For der var det nemlig ikke en eneste kvadratmeter til overs. Der var det telt og parkerte biler over alt. Jeg tør vedde på at det selv i kirketårnet krydde av overnattingsgjester.

Når bussdøren åpnet seg, og jeg satte en forsiktig fot ned på Notoddensk jord, dirret den, liksom luften dirret, liksom hele byen dirret. Det dunket, det ljomet, fra alle kanter. En kakofoni som ville ha gledet gamle Arnold Schönberg dannet en gigantisk lydboble rundt byen med dens brede menneskeelv. Langs elven hadde noen latinamerikanske indianere tatt oppstilling med sine varer, slik de antakelig tar oppstilling i handelsbyer langs Parana. Siden jeg vanskelig kunne høre hva folk sa rundt meg, regnet jeg et øyeblikk med at man nå snakket Guarani i Notodden. Sorgen, som jo er fra sumpene langs Parana, ble helt stum og ubevegelig. Jeg kjente knapt dens klør på skulderen min og visste ikke om den følte seg hjemme eller indignert.

La det være klart: Jeg har ikke peiling på blues. Det eneste jeg vet er at det var utrolig mye bra musikk i Notodden den lørdagen. Det hjelper ikke når man for første gang står i en Møvenpick-butikk, at storesøster peker på en av de utallige issortene og sier, “den er fantastisk, den må du prøve.” Overveldet peker du stumt på pistasj fordi du liker grønt. Først etter flere års møvenpickerfaring vet du hva du liker best, og hva du også liker veldig godt når du vil variere.

Derfor smakte jeg helt på måfå på en liten del av tilbudet. Noe var bra, noe var veldig bra, noe var til og med skuffende. Men allerede etter den første halvtimen, da jeg hadde hørt på en gjeng som spilte veldig balansert og musikalsk, fant Sorgen ut at på Bluesfestivaler kunne den godt trives. Den flakset opp på markisen over musikerne og satt der og speidet ut over menneskeelven.

Resten av dagen oppførte den seg som jeg mener et kjeledyr skal: Den holdt meg i oppsyn, men tok oppstilling på hustak, utspring, og parasolltopper. Jeg glemte den lange stunder ad gangene, trygg på at den ikke ville glemme meg. Særlig glemte jeg den like før jeg måtte springe for å rekke bussen hjem igjen. Da satt jeg på et tilfeldig valgt sted, usikker på om jeg skulle gidde å høre på den neste musikeren på programmet – en pianist jeg ikke hadde tro på – eller ta bryderiet med å flytte meg til et annet lokale for den siste halvtimens skyld. Når man lokker med at pianisten er blind, regner jeg med at han må være relativt middelmådig. Dette ikke til forkleinelse for de blinde, men hadde pianisten virkelig vært god, hadde man ikke behøvd å understreke at han er blind.

Men før jeg hadde klart å ta avgjørelsen var pianisten på plass. Etter å ha hilst publikum meget høflig og meget lavmælt, sa han, tror jeg, “akk”. Det kan hende han sa noe annet, men det samme kan det være, for i neste nu, var han i gang.

Jeg er nokså, men ikke helt, sikker på at han ikke hadde fire hender. Det jeg derimot helt klart så var at de hendene han hadde dekket hele pianoet. Jeg har ikke målt et piano, så jeg vet ikke hvor store hender han må ha hatt eller hvor mange fingre han hadde på hvert av dem. Det skulle imidlertid vært interessant å telle antall toner han til enhver tid klarte å spille samtidig. Men ok, virtuositet er ikke alt, og etter at jeg omsider hadde klart å lukke min gapende munn, konstaterte jeg at det han spilte var uhyre spennende. Han balanserte hårfint mellom populærmusikk og noe som vandret bortenfor sol og måne. Alltid passet han på å holde sitt publikum i en usynlig trygg tråd av rytme, melodi og gjenkjennelighet, samtidig som han lekte på tangentene og tryllet fram noe som var alt alt annet enn gjenkjennelig.

Munnen min åpnet seg nok ganske straks igjen, og jeg tror ærlig talt at den var åpen det meste av halvtimen.

Siste gang han tørket pannen mellom låter, sa han så lavmælt at jeg ikke er sikker på at jeg overhode hørte det, “kjøp en plate, da vel”. Jeg er glad han sa det, for ellers hadde jeg ikke latt blikket vike fra ham, ville ikke ha fått øye på et bord hvor plater av ham sto stablet.

Det var så vidt jeg rakk bussen. Sorgen hoppet opp på skulderen min i det jeg steg på. Men dagen var ikke over. For om natten etter at jeg kom hjem fra Notodden Bluesfestival spilte jeg Henry Butler platen min mange ganger. Hadde jeg ikke selv sett ham spille hadde jeg vært sikker på at det jeg hørte var både firhendig eller overlayed.

Jeg spiller enda Henry Butler, en musiker jeg aldri før har hørt om, men aldri mer vil glemme. Og jeg tenker med gru at hadde jeg ikke dradd til Notodden den lørdagen, ville jeg enda ikke ha visst at det finnes en gudbenådet musiker som inntil orkanen Katrina ødela New Orleans knapt hadde vært utenfor hjembyens grenser. Der livnærte han seg visst i all beskjedenhet ved å dra fra bar til bar og spille. Ifølge festivalprogrammet har han imidlertid etter å ha blitt husløs livnært seg ved å reise hvileløst verden rundt, fra festival til festival. For min del må jeg bare konstatere at jeg har mye å takke Katrina for.

Det perfekte diktatur

Hvem sin skyld er det?

La oss for en gangs skyld se bort fra muslimene. Det er tross alt grenser for hva man kan skylde på dem.

Er det skolens skyld? Er det ikke pussig at når noen skylder på skolene så lyder refrenget like taktfast hver gang: Send lærerne tilbake til skolebenken. Men når lærerne parerer med at det er foreldrenes skyld, så er det ingen som foreslår noen skolebenk for dem. Ikke skulle det vært meg i mot å ‘måtte’ gå på skole igjen, men foreløpig har jeg ikke hørt at det er på noens dagsorden.

Men er ikke både skolen og foreldrene til syvende og sist et resultat av politikerne. Og er ikke politikerne til syvende og sist et resultat av velgerne?
Politikernes skyld? Velgernes skyld? Det er ikke lett, det der. Får jeg da foreslå, som kompromiss, et aldri så lite opplyst enevelde?

Hva velgerne vil si til et opplyst enevelde skal være uvisst. Det er jo ikke så forferdelig mange som stemmer hver gang det er valg, men noen er det selvfølgelig. Velgere flest sier gjerne at det ikke spiller noen rolle hvem vi stemmer på; ting går sin skjeve gang uansett. Men det er kanskje bare noe man sier?
Fremskrittspartiet forsikrer jo at alt vil bli så forferdelig mye bedre om de får regjere landet, og det er visst en del som tror dem, skal vi tro meningsmålinger. Sikkert er det at de har foreslått å ta de berømmelige fondene og betale 18 000 kroner til hvert mannsbarn i kongeriket (unntatt muslimer, får man tro), og det er klart at 18 000 kommer vel med i de fleste hjems årsbudsjetter. Men la oss tenke tanken: Fremskrittspartiet kommer til makten, vi får alle våre 18 000, sykehusene får noen miljarder, og budsjettåret går, men så er de 18 000 og miljardene er brukt opp. Det var et flott år gitt!

Så blir det uår. Vannstanden stiger, husstander går konkurs på grunn av bankrenta, barna får svarte tenner fordi de har spist for mye godis, gamle dør fordi de ikke har råd til å gå til lege, flomrammede får muggskader osv osv. Og så kommer det lille opplyste eneveldet. Et kupp, forstås. Noen veldig kloke hoder finner ut at de har den perfekte løsningen og gjør et kupp.

Hva vet vi om kupp? Bare sorgen. Blod og snørr og elendighet. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Nordmenn er jo som kjent skrekkelig intelligente og lure og kreative, og nå er det noen som har funnet på et diktaturkonsept som er helt vanntett. Ikke noe kommunistisk diktatur, selvfølgelig. Røkke får holde på som før, og alle skal få beholde sine små hageflekker.

Uteliggere og narkomane skal få fortsette å gå til grunne som før, hvis de vil, men de skal få velge selv: Hvis du jobber, lille venn, skal du etter avrusing få ett-romsleilighet, mat og lommepenger nok til din lørdagspils og til kino hver dag i uka. For dette er et ordensdiktatur. De gamle skal garantert få stell etter behov, trygde(mis)brukere og fengselsfugler skal måtte jobbe etter evne – ingen kjære mor. Skulkere, nektere og grafittislyngler går i kakebua uten sukker i maten, uten MP3, blader med nakne damer, hasj, TV eller dataspill på ubestemt tid, til de skikker seg. De som skikker seg skal sporenstreks få jobbe på sykehus, i ordenspoliti, flomvern og med hjemkjøring av mat til gamle og syke og flomrammede.

Trenger jeg å legge til at det blir ingen sykehuskøer? Trenger jeg å si at de flomrammede får nye boliger høyere oppe i åsen?

Valgene erstattes av todelt brukerundersøkelser hvor den individuelt tilrettelagte delen inneholder spørsmål som:

Hva yter du til fellesskapet?

Kan du yte mer til fellesskapet?

Får du dekket dine materielle behov tilfredsstillende?

Svar av typen “jeg får ikke nok sex” blir tatt alvorlig og neste individuelt tilrettelagte spørreundersøkelse vil inneholde spørsmålet: “ønsker du å betale for hjemsendte sex-tjenester?” og “hva kunne du eventuelt tenke deg å yte samfunnet til gjengjeld for statstilskudd til dine seksuelle behov?”"Mener du at befolkningens seksuelle behov skal være et offentlig anliggende?”

Selvfølgelig vil en oversikt over resultatene av disse undersøkelsene bli offentliggjort – ingen skal henges ut, bevars, alt er anonymisert. De som enda kan lese vil ha glede av å saumfare resultatene fordi det der vil fremgå om de får subsidiert sex, billigere vin, flere intervjuer på TV av avdøde og nålevende stjerner, osv. Fordi i mitt perfekte diktatur vil alle spørreundersøkelsene bli tatt til følge, og flertallets vilje vil bli til virkelighet, i hver sak!
<p style=”font-size:13px;”>Kort sagt det perfekte diktatur. Se nå bort fra at det ikke går an, for et øyeblikk. Jeg minner om noe fra vår folkeskolelærdom (se også bort fra påstanden om at man ikke lenger lærer noe på skolen) nemlig at en strek ikke er noe å ta eller føle på. En strek er kun et konsept. Jeg husker dette spesielt godt, for min del, fordi blyantspissen min oftest var sløv, og når læreren påsto at en strek har ingen bredde, ikke en gang en brøkdel av en millimeters bredde, falt dette meg tungt for brystet. Liksom streken er et konsept, er mitt aldri så lille diktatur kun et konsept. Og jeg akter ikke her å forklare det umulige, nemlig hvordan folk ved makten ikke skal kunne eller ville misbruke sin makt.

Så i mitt perfekte diktatur finnes kun så mye undertrykking av informasjon som er nødvendig for at diktaturet kan utvikle og befeste seg. Vi vil fortsatt ha adgang til BBC, og P4, og Le Monde, og Internett og Flomnytt. Men på alle norskspråklige kanaler vil det være minst to timers indoktrinasje hver dag. Og disse to timene skal legges til forskjellige tider hver dag, dette for at det ikke skal være mulig å unngå dem. Aviser og tidsskrifter vil likeledes ha en viss mengde indoktrinasje som serveres uten varsel på stadig nye sider.

Er vi fornøyde da? Uten sykehuskøer, med færre narkodøde, sorgløse flomrammede, fortsatt usensurert presse, stell av de gamle… osv osv. Er vi da fornøyde?

Nytt telefonnummer

Ordet kverulant forbinder jeg med gammel, god litteratur. I gammel, god litteratur figurerte det nemlig mange kverulanter. Jeg skjønner nå at den gode gamle litteraturen kanskje ikke var så god som jeg trodde den gang jeg enda leste slikt, for når jeg tenker etter var kverulanten alltid mann, alltid gammel og alltid festlig, kort sagt en standardfigur, en klisjé.

Det er kanskje fordi jeg trodde litteraturen var god at jeg selv i rasende fart er på vei til å bli en kverulant av rang. Kverulant som jeg er, bryter jeg riktignok mønsteret. Jeg er kvinne og slett ikke alltid festlig. Alderen min kan vi komme tilbake til.

Etter å ha kranglet i mange år med Microsoft – avbrutt av og til med noen små forfriskende krangler med leverandører av diverse elektronikk, så som datamaskiner – har jeg nå lagt krigen med Microsoft i bero. De har tapt. Linux kommer til å seile lykkelig inn i solnedgangen. Jeg slår ikke en motstander som har falt.

Nå er jeg gått inn i en ny etappe, og jeg er ikke udelt fornøyd med den, for det er her det plutselig blir klart for meg at jeg er blitt en fullt flygedyktig, klassisk klisjé: en kverulant, altså. Jeg krangler nemlig nå med entreprenøren som bygger på nabotomta bak huset mitt, og det å krangle med naboen, det bør være under min verdighet! Dessuten krangler jeg med Telio, som jeg har vært sååå fornøyd med i så mange år. Telio er riktignok også en gigant, og sikkert en drittsekk, men det får da være måte på. Men jeg krangler med fulle seil for det, da jeg tror mine stormløp mot Telio vil komme fremtidige Telio-kunder til gode.

De kommer imidlertid ikke meg til gode. Det koster meg nemlig at jeg sier opp kundeforholdet og endrer telefonnummer, for jeg går nå over til et fast nummer fra Skype. Det blir langt billigere for meg enn abonnementet fra Telio. Men det er ikke derfor jeg flytter. Det gjør jeg fordi Telio i utgangspunktet lovet telefoni til norske numre via datamaskin, uansett hvor i verden en var, og til samme pris som når en ringte hjemmefra. Denne muligheten har de nå valgt å begrense til Windows-brukere. Oops! Har Microsoft, alias Goliat, kommet seg på beina likevel?

Så derfor, kjære venner, skriver jeg til dere for å fortelle at jeg har fått et nytt telefonnr.
Det nye nummeret er: 00 7411 558 843 193

Ja, jeg innrømmer det er litt langt, men dere skjønner det at Skype har ikke norske numre. Jeg fikk derimot velge mellom numre fra flere andre land. Så da valgte jeg like godt et nummer fra Jakutsk. Må man først ringe til utlandet er det jo mer spennende å ringe til Jakutsk enn til Gøteborg, ikke sant?

For virkelig å besegle min inngang i de klassiske kverulantenes rekke, og for å markere at jeg annammer min skjebne, på et språk så nært opp til riksmål som jeg kan klare, er jeg begynt å infiltrere en blogg, noe jeg surt akter å poengtere for dere med den såkalte signaturen min nedenfor, hvor dere kan se navnet på siden jeg infiltrerer og mitt nye telefonnummer. Den stakkaren som egentlig eier bloggen, en utkjedelig sektiåttisk moralist, merker visst ikke at jeg lurer inn disse små undergravende oppstøtene.

Når man plutselig oppdager at man er blitt noe man ikke trodde man var, bør man kanskje gå i psykoterapi for å ordne opp i selvbildet. Men det er for sent nå, synes jeg, og det kan se ut til at jeg rett og slett har gjort en rimelig bra jobb på egen hånd. Nå er jeg nemlig blitt så befriet for min gode oppdragelse at jeg hemningsløst kan være like kverulantisk og ufrisert som den dagen jeg så havets lys. Jeg kan nesten huske lykkerusen da jeg første gang åpnet munnen og sang. Hvis ikke det er frihet, så vet ikke jeg.

Hilsen Pelshvalen

http://pelshval.wordpress.com

+ 7 411 558 843 193

Kompetanseheving

I går ble jeg kalt inn til sjefen. Han lurte på om han kunne friste med et kurstilbud. Jeg jobber i det offentlige, og i det offentlige er vi veldig på dette med kompetanseheving. Han forklarte at det var litt viktig at vi sendte minst én person på det kurset fordi vi lå litt tynt an i det aktuelle feltet, hvor vi egentlig burde være i forkant. Jeg stilte meg slett ikke negativ til tilbudet – litt ny kunnskap er jo aldri å forakte – og han uttrykte tilfredshet med min innstilling. Vi snakket litt mer om kompetanseheving og om hvor viktig det er, og vi var helt på linje. Jeg kjente med et visst velbehag at sjefen og jeg forstår hverandre, og nøt at han flere ganger viste til min positive holdning.

Jeg var nesten på vei ut døra da jeg kom på å spørre hva slags kurs det dreide seg om. Han flyttet litt på papirhaugene foran seg på bordet, fikk et mumlende drag rundt munnen og prøvde forgjeves å spørre hvordan det gikk med familien min – forgjeves i den forstand at jeg ikke har familie – før han endelig fikk fram at det dreide seg om et vevekurs. Jeg må ha sett ut som et eneste spørsmålstegn, og han skyndte seg å si at han antok jeg ville være interessert i å lære veving; da han bodde på bygda var alle kjerringer – han endret dette skyndsomt til ”kvinner over 40″ – hekta på veving. Siden han er sjefen min sa jeg ikke at “den gang” han bodde på bygda, antakelig falt sammen med “den gang” jeg bodde på bygda, og det var… ja, la oss for enkelhets skyld bare si at det var svært lenge siden. Rent bortsett fra at jeg den gang var langt fra kjerring. Jeg unnlot som sagt å si dette.

Samtalen var i ferd med å gå i stå, men jeg var litt krakilsk fordi han hadde brukt ordet “kjerring”, så jeg spurte hvorfor i all verden det offentlige trengte å sende folk på vevekurs. Han må ha ventet på dette spørsmålet, for han sluttet brått å flytte papirhauger og satte de snille blå øyene i meg: Jo, fordi det var viktig å komme markedet i forkjøpet. Også det offentlige måtte gjøre en innsats for produktutvikling hvis vi skulle ha noe som helst håp om å se brukerne gjøre verdibaserte valg. Hvalpelsforedling var forutsetningen for pelshvalenes fremtidige eksistens. Kunne vi gå i bresjen og bevise at pelshvaldrift var lønnsomt, så ville vi ha oppfunnet det store egget! “Markedet har definisjonsmakt, enten vi liker det eller ei. Dersom levende pelshvaler får markedsverdi, så vil pelshvaler som art overleve, slik at også våre barnebarn vil kunne ha glede av dem,” og han strakte den ene armen ut til siden, slik vi har sett politikere gjøre når de holder taler på TV.

Jeg sa jeg ikke visste at hvaler hadde pels, og han grep ivrig ordet. Det var klart jeg ikke visste at hvaler hadde pels! De svømmer jo så fort at pelsen strykes tett inntil kroppen. Dernest mente jeg at dersom man skulle kartlegge markedsverdien av pelshvaldrift så måtte den første utfordringen bli å klippe pelshvalpels. Har man først pels, så er vevingen av pelshvalpels antakelig ikke særlig annerledes enn veving av annen pels. Han forsikret meg at det ikke var det spor vanskelig å klippe pelshvaler. Når de er tørre, er pelsen lang og rufsete. Da kan de klippes som sauer. Man hadde visstnok allerede vært i kontakt med fagfolk fra New Zealand, som jo også er en kystnasjon.

På dette punktet var jeg så ør i hodet av nye inntrykk, som det jo rørende heter når våre sjefer setter oss på oppdrag vi ikke kan eller vil ha, at jeg bare nikket beseiret og rygget ut. Idet jeg gikk berømmet han nok en gang min positive holdning

Summa sumarum: I september skal jeg på pelshvalpelsvevekurs.